Det er vanskelig å forstå at Rasmussen leser en vilje til å patologisere islamkritikk i mine innlegg. Kronikken handlet hverken om islamkritikk eller muslimer, men om generaliserende trekk i stereotype mønstre. Men kanskje er det blitt slik at man i enhver sammenheng der muslimer omtales bør innlede med en proklamasjon mot undertrykkende praksis i enkelte innvandrermiljøer? Derfor: Jeg mener islamkritikk er viktig når den er rettet mot radikal islamsk ideologi, eller mot konkrete muslimske miljøer som har en diskriminerende og undertrykkende praksis. Islamkritikk skal ikke skyves under teppet, men den skal alltid ha en adressat.Når Rasmussen skriver at "misnøyen mot muslimer springer ut fra reelle forhold", har hun et generaliseringsproblem. Når den enkelte muslim diskrimineres på bolig- eller arbeidsmarked, har det meget lite med reelle forhold å gjøre. Når islamkritikken støtter unge muslimer i et oppgjør med foreldrenes ekteskapstradisjoner, er den derimot konkretisert i sak og berettiget. Stereotypiens kjerne er at hvert individ tillegges meninger eller karaktertrekk i kraft av å tilhøre en kategori. Det er kun dette jeg mener islamkritikk bør unngå. Det virker som om Rasmussen tror min analyse besto i å sammenligne antisemittiske tekster med islamkritiske røster. Slik er det ikke. Jeg sammenlignet et knippe norske tekster preget av en bevisst negativ stereotypisering av minoriteter.

Samfunnsanalyse.

Jeg er empirisk orientert, så å bli kalt postmodernistisk var overraskende. At jeg har brukt formuleringen "å dekonstruere forestillinger om de andre", holder neppe til denne plasseringen. Men Rasmussen har rett i at en tekstbasert analyse er lite nyttig som samfunnsdiagnose. Like fullt vil kunnskap om representasjon av ulike minoritetsgrupper, kunne bidra til en samfunnsanalyse. I dette tilfelle har jeg brukt historien til å få kunnskap om mønstre i negative konstruksjoner av grupper, ikke til å likestille gruppene. Stereotype forestillinger, om de er forbeholdt jøder, muslimer, sigøynere eller sikher, er alltid til stede når minoriteter ekskluderes uavhengig av tid og sted. Og blir man klar over hva som er stereotype fordommer, blir det også lettere å bedrive konstruktiv islamkritikk.