Denne gangen var det journalistene Helle Vaagland og Anne Lindmo som hadde noe på hjertet. De er blitt mammaer og må ta ansvar. Dette har de funnet så sensasjonelt og omveltende at de syntes det måtte meddeles oss andre i bokform. Dette er godt voksne damer, i stabile parforhold med politisk korrekte menn som tar bleieskift, de er velutdannede, artikulerte, i attraktive og høytlønte jobber, småkjendiser allerede - og ufattelig ureflekterte og navlebeskuende. Denne generasjonen har allerede utgitt flere bøker om hvilket traume det er å bli foreldre, og det har vært like pinlig hver gang. Vi er den mest privilegerte generasjonen verden har sett. Vi har absolutt alt: Enorm velstand, kvinnefrigjøring, bleieskiftende pappaer, utdannelse, valgmuligheter, husholdningsmaskiner, biler, betalt omsorgspermisjon, besteforeldre med AFP og god helse osv. osv. Barna til forfatterne er etter hva jeg kan forstå dessuten friske, ingen har misdannelser, hjerneskade, leukemi eller andre alvorlige sykdommer som kan ramme barn. I min jobb som barnelege møter jeg daglig mødre som har reelle utfordringer. Jeg møter mødre med multihandicappede barn som må passes 24 timer i døgnet og som bruker 2 timer på et måltid, som har epileptiske anfall og pusteproblemer. Jeg møter mødre med kreftsyke barn som må gjennom lang, smertefull og risikabel behandling. Jeg møter enslige mødre fra Somalia som har syv barn, bor på to rom og selvsagt ikke har bil. Tenk dere hvordan det er der i huset når omgangssyken herjer. Hverdagsheltene finnes der ute. Vaagland og Lindmo er ikke blant dem. At NRK lar disse personene presentere sitt ureflekterte og patetiske budskap i beste sendetid, er pinlig for Norge som samfunn.