Grunn. Fordi vi ikke har et samfunn - og heller ikke et hjelpeapparat - som er innrettet mot et flerkulturelt Norge, får vi et helsevesen som er diskriminerende i sin konsekvens. Det kan se ut til at deler av Helse-Norge er mest for etniske nordmenn.

På helsen løs

Vi har lenge visst at innvandrere i Norge møter stengte dører på mange områder i samfunnet. Vi har sett konsekvensene av direkte og indirekte diskriminering gjennom arbeidsledighetsstatistikken, på inntektsbarometre og representasjoner i offentlig styre og stell. Dette går på helsen løs. Nylig offentliggjorde Rådet for psykisk helse en rapport som viser den store forskjellen i forekomst av psykiske plager. Vi har rettet søkelyset på årsakene til at innvandrere har høyere psykisk sykelighet enn etniske nordmenn. Det er lett å trekke slutningen at dette har å gjøre med erfaringene fra hjemlandet, krigstraumer og fluktopplevelser. Ja, mange sliter med det.

Mer sammensatt enn som så

Men rapporten viser at det ikke er hovedforklaringen til forskjellene. Det er manglende integrering og stengte dører som er hovedårsaken. Det er forhold som arbeidsledighet, fattigdom, dårligere og ustabile boforhold, ensomhet og sosial isolasjon som bidrar til at innvandrere får dårligere psykisk helse. I tillegg kommer det å være utsatt for diskriminering både fra det offentlige Norge og i hverdagen. "Det er hverdagsrasismen som tar knekken på oss - det er den vi må bekjempe", sa Samad Rah fra Flerkulturelt lag av Mental helse da han nylig mottok Rådet for psykisk helses tabupris.

Med fokus på

Rapporten fokuserer også på at mennesker med innvandrerbakgrunn får dårligere hjelp. Først og fremst er dette knyttet til at tjenestene ikke er orientert mot et flerkulturelt publikum. Mange jobber på samme måte som de alltid har gjort, og legger ansvaret over på den enkelte pasient hvis vedkommende ikke bruker eller har nytte av en tjeneste. Mer kunnskap og kompetanse og mer tilgjengelige tjenester er nødvendige. Helt konkret forventer vi at kompetanse om minoritetshelse er obligatorisk i helsevesenet og i utdanningene. Vi forventer også fokus på likeverdige tjenester, gjennom et minoritetsperspektiv i utformingen av tilbudet. Det må arbeides mer oppsøkende, på arenaer der tjenestene kan gjøre seg tilgjengelig for en bredere pasientgruppe. Man kan ikke forvente at alvorlig psykisk syke pasienter kontakter et tjenesteapparat de ikke vet eksisterer. Vi må også møte språkutfordringene med en god tolketjeneste. Og ikke minst må vi sørge for at vi har systemer og tjenester som er nysgjerrige og spør brukerne selv hva de vil ha.

Vanskelig pasientgruppe?

Innvandrere oppfattes gjerne som vanskelige pasienter innenfor psykisk helsefelt. Det er "ofte så mye med dem", "de snakker dårlig norsk", "kulturforskjellene gjør samtaleterapi vanskelig" etc., etc. Dette gjør at de ofte kommer bakerst i køen. Når pasienten ikke "passer inn" i tjenesteapparatet, er det tjenesteapparatet som må forandre seg, ikke pasienten. Innvandrere har samme rett til god og tilpasset hjelp som alle andre.

Farlig tyst. . .

I Rådet for psykisk helse er vi forundret over at politikerne ikke viser større vilje til handling på dette området. Alle går kraftig ut i mediene i forbindelse med tragiske hendelser, mens det ellers er farlig tyst. Vi ønsker å starte den virkelige debatten om hvordan vi kan skape helse- og velferdstjenester som er likeverdige for alle. Vi ønsker en integreringspolitikk med et bredere fokus enn det vi ser i dag. Integrering uten fokus på god psykisk helse er dårlig integreringspolitikk. Helsepolitikk uten fokus på integrering er dårlig helsepolitikk. Utfordringen går derfor direkte til Jens Stoltenberg og hele hans regjering. For dette er ikke en sak bare for en helseminister eller en integreringsminister. Dette er et ansvar som krever helhetlig politikk, massive prioriteringer og handlingsvilje. I bunn og grunn handler det om den enkeltes muligheter til å ha det bra i livet sitt. Det fremmer god psykisk helse hos oss alle, uansett bakgrunn.