UNGDOMSHUSET. Ungdommene går til angrep fordi storsamfunnet har krenket dem, og de kjemper derfor for å bli anerkjent.

Dialogen opphører.

Politikerne og politiet har ansvar for lov og orden, og går til motangrep ved å la Ungdomshuset rives. Resultatet er at tilliten mellom ungdommene og myndighetene brytes og at dialogen opphører. Ungdommene erfarer dette som en ytterligere krenkelse og utstøtelse fra storsamfunnet, noe som gjør at konflikten brer om seg.Ungdommenes opptøyer må tas på alvor. Og ikke forstås utelukkende som vandalisme eller anarkisme, men som uttrykk for behovet for anerkjennelse.

Se og bli sett.

Sosialfilosofen Axel Honneth hevder at anerkjennelse handler om å se og å bli sett. Anerkjennelse er først og fremst kjærlighet, nemlig menneskenes felles og ufravikelige behov for å elske og å bli elsket. Anerkjennelse handler også om rettigheter og at alle må anerkjennes som rettssubjekter. Hvis opptøyene i Nørrebro er ytringer, så anerkjennes ikke ungdommenes ytringsfrihet. Anerkjennelse dreier seg i tillegg om å bli inkludert i et verdifellesskap. Det motsatte av myndighetenes utkastelse av ungdommen, som blottstiller en illiberal politikk.

Anerkjennelsens grenser og moral.

Samfunnets verdier kan ikke være vilkårlige, men må alltid være i samsvar med dem de skal gjelde for og konfliktene de skal løse. Også anerkjennelsen må forholde seg til samfunnet, og kan ikke fremsettes som et absolutt krav. For ikke alle handlinger er moralsk godtagbare. Og siden anerkjennelse er et moralsk behov, krever den gjensidighet mellom samfunnsmedlemmene.

Den store kritikken.

Den danske sosiologen Rasmus Willig hevder at Ungdomshuset på Nørrebro har en egenverdi, siden ungdommene der bidrar til den store samfunnskritikken. Denne store kritikken er i stand til å stille seg utenfor dagens rådende, økonomiske samfunnsstyring. Til forskjell fra den lille, ubetydelige kritikken, som ikke formår annet enn å gjenskape samfunnsproblemene. Ungdomshuset var en premissleverandør for alternativ tenkning og nyskapende løsningsforslag på våre felles utfordringer.

Møtes gjennom dialog.

Ungdommene må anerkjennes gjennom dialog. De må sikres sine rettigheter og sitt samfunnsmedlemskap. Og ikke bli latterliggjort eller forbigått, slik at deres store kritikk gjøres til en liten. Men for at deres sak skal bli forstått av storsamfunnet, må deres voldelige metoder samtidig opphøre. Dialogen må gjenetablere den offentlige møteplassen for menings- og viljesbrytning. Da må også tilliten mellom ungdommene, politikerne, myndighetene, foreldre og andre berørte etableres på ny. Dialogen som aldri kom i gang, kanskje ikke fra noen av partene, må i stedet bygges på gjensidig likeverd, forståelse og læring.

Rettferdighetens mulighet.

Gjennom anerkjennende dialog kan ungdommene og storsamfunnet kanskje forsones. Et skritt på veien ville vært å ikke nedlagt ungdomshuset og dets store kritikk, og snarere latt det være en del av den nødvendige surstofftilførsel samfunnet behøver for å være et rettferdig fellesskap.