Regjeringens handlingsplan for atomsaker har i en årrekke gitt støtte til samarbeidsprosjekter med Russland og bidratt til å redusere risikoen for radioaktive utslipp fra kilder i Nordvest-Russland. Siden handlingsplanen startet opp i 1995, har det russiske samfunn gjennomgått en betydelig utvikling. Vi er derfor enige med Lars Rowe ved Fridtjof Nansens Institutt (kronikk 26. februar) om at Norge bør styrke samarbeidet med det nye Russland på nye premisser. Likevel er Norge som naboland tjent med et fortsatt tett samarbeid på atomsikkerhetsområdet. Norge har bidratt i mange atomprosjekter i Nordvest-Russland. Sikkerheten på Kola kjernekraftverk er forbedret, utrangerte atomubåter er hugget opp og i et stort antall fyrlykter er radioaktive batterier erstattet med solcellepanel. I mange prosjekter har Russland bidratt med langt større interne ressurser enn Norge og andre vestlige land til sammen. Flere vellykkede prosjekter er avsluttet, men én stor utfordring gjenstår: Opprydning i Andrejevabukta. Basen for uttak og lagring av brukt kjernebrensel fra atomdrevne skip og ubåter ligger bare fem mil fra Norge og opprydningen forventes å ta minst 25 år til. Avfallet utgjør en trussel mot norske nærområder.Strålevernet har møtt russiske strålevernsmyndigheter som likeverdige partnere. Vi har et løpende samarbeid for å utvikle regelverk tilpasset deres virkelighet, samtidig som internasjonale prinsipper legges til grunn.Norsk innsats må sees i sammenheng med hva Russland selv gjør og øvrig internasjonal støtte. Som naboland vil vi fortsatt ha behov for dialog og innsyn, og for å videreutvikle samarbeid med russiske myndigheter om miljøovervåkning og beredskap. Vår erfaring og kunnskap tilsier likevel at det vil ta tid før norske og russiske prioriteringer blir sammenfallende.