Formannen i den amerikanske hudlegeforeningen sa at "enhver som oppmuntrer folk til å utsette seg for naturlig eller kunstig solstråling, yter befolkningen en bjørnetjeneste!" Å opplyse om at solarier gir mye D-vitamin, likestilles med å banne i kirken. Med på hudlegenes lag er ofte strålingsmyndigheter og ernæringsmyndigheter, noen ganger også kreftforeninger. Epidemiologer og fysikere heier ofte på D-vitaminforskerne, som også høster applaus fra solglade mennesker i alle land.Undertegnede er vel nærmest å regne som en desertør fra hudlegenes leir av støttespillere. Etter ti års hudkreftforskning på 80- og 90-tallet ble jeg oppmerksom på at nyere forskning syntes å understreke solstrålingens helsevirkning fremfor dens skadevirkning. Rett før århundreskiftet begynte jeg så sammen med forskningsgruppen min ved Radiumhospitalet å studere virkningen av solprodusert D-vitamin på kreft. En rekke forskere ute i verden begynte på lignende prosjekter. Alle ble vi forbauset over de positive virkningene vi fant. Skjønt, noen av oss ante vel at Per Sivle hadde rett da han sang: "Ja, sol treng me alle!"En islandsk forsker, Helka Sigmundsdottir som arbeider ved Harvard-universitetet, hevder i en artikkel i Nature Immunology at små soldoser styrker hudens immunsystem slik at hudkreft kan slås tilbake mer effektivt. Dette skyldes D-vitaminproduksjon, sier hun. Hun minner om at D-vitaminkremer, så vel som kunstig sol, brukes til psoriasisbehandling. En annen artikkel som nettopp kom, viser at personer som har hatt hudkreft, har redusert risiko for å få prostatakreft. For de aller fleste vil helsegevinstene med litt økt soling langt overstige farene. Dette gjelder selvsagt ikke fanatikere, slike som steker seg overdrevent i sol og solarier.