STYRESETTET MÅ FUNGERE. Norge bør gi større andel av bistanden gjennom frivillige organisasjoner og mindre bilateral støtte til regjeringer. Dette rådet gis av Kjetil Store-sletten, Universitetet i Oslo, i økonomikommentaren 13. april. Han argumenterer for at frivillige organisasjoner driver bedre og billigere prosjekter enn regjeringer i sør. Privat fungerer bedre enn offentlig. Han kritiserer forslagene fra et utvalg som har utredet organisasjonenes rolle i bistanden for Utenriksdepartementet.Det er et godt råd å bruke frivillige organisasjoner mer i humanitær bistand. Disse organisasjonene er på sitt beste når de opererer i områder hvor ingen stat fungerer. De sikrer overlevelse og grunnleggende tjenester når statene svikter. Utvalget anbefaler å satse mer på frivillige organisasjoner i humanitær bistand, men diskuterer også utfordringer knyttet til lokal forankring og virkning av arbeidet.

Kostbart.

Storeslettens innlegg er underlig fordi han skriver som om prosjektbistand er viktig i langsiktig bistand i dag og at prosjektene skal bidra til økonomisk vekst. Men epoken med spredt prosjektbistand drevet av organisasjoner for å skape langsiktig vekst er over. Tradisjonelt har man gjennom slik bistand drevet skoler og helseklinikker, bygd ut infrastruktur som vann og veier, og stimulert næringsdrift gjennom jordbruksprosjekter og mikrokreditt. Norske organisasjoner har vært gode prosjektgjennomførere. Men de har hatt et begrenset lokalt nedslagsfelt og har skapt få varige virkninger. Denne formen for bistand har ikke klart å få til "hjelp til selvhjelp".Storesletten skriver at dette er kostnadseffektiv bistand. Men det er det ikke. Det koster raskt 1-2 millioner kroner i året å ha en norsk bistandsarbeider i et fattig land. Den gode skolen eller helseklinikken rekker ut til få og blir en kostbar dråpe i et hav av fattigdom. Derfor søker man nye bistandsformer. Organisasjonene selv har som hovedstrategi å styrke sivilsamfunnet i sør, det vil si å få organisasjoner i mottagerlandene til å bidra til utvikling. Utvalget har foreslått at norsk bistand i større grad bør søke å nå organisasjonene i sør direkte.

Et supplement

. Norske så vel som lokale frivillige organisasjoner kan i beste fall gi et supplement til offentlige tilbud. Alle land søker selv å bygge ut egne offentlige skolesystemer og helsevesen, og må selv få velge blandingsforholdet mellom offentlig og privat tilbud. Det syn at en organisasjonsform dominerer andre alltid og overalt har hverken teoretisk eller empirisk dekning. Vi bør støtte land som vil bygge ut tilbud til hele befolkningen.Det er ikke bistand som forklarer forskjellene på vellykket utvikling og stagnasjon. Veksten i Kina og India, den viktigste årsak til redusert fattigdom nå, følger ikke av bistand. Afrika sør for Sahara henger etter, på tross av mye bistand. Land som lykkes har rimelig ansvarlige politiske systemer og relativt velfungerende offentlig forvaltning. Hvis ikke styresettet fungerer, blir det ikke utvikling. Selv dyktige frivillige organisasjoner kan ikke erstatte staten.

Større effekt.

Bistandens effekt er avhengig av hvordan myndighetene fungerer. Støtte som gis til land hvor myndighetene ikke kan og vil utvikling vil erfaringsmessig ikke gi resultater. I land med godt styresett bidrar bistand til at utviklings- og fattigdomsorientert politikk får større effekt. Dette er utvalgets begrunnelse for at støtte til slike regjeringer er det viktigste element i langsiktig bistandspolitikk.Vi tror skillet mellom norske frivillige organisasjoner i humanitær bistand og hjelp til stater og statsdannelse i langsiktig bistand er et godt utgangspunkt. Så gjenstår som en stor utfordring hva man skal gjøre med fattigdommen i land med sviktende styresett. Det er viktig at man er realistisk, for man kan kaste bort mye penger på tiltak som gir få resultater. Frivillige organisasjoner kan bidra her som andre steder hvor staten svikter. Det satses nå imidlertid mer på internasjonale tiltak, som sykdomsbekjempelse, som kan hjelpe mange.

Fattigdomsmål.

Det er mer enn 2 milliarder mennesker som lever på mindre enn 2 US dollar om dagen, et vanlig mål på fattigdom. Da bør vi slutte å bruke bistanden til symbolpolitikk og kostbar norsk prosjektbistand. Den beste begrunnelsen for omlegging av bistanden er at den skal hjelpe mange, for det er mange nok å hjelpe.