Regjeringens kulturløft sier ikke et ord om hvordan problemene på billedkunstsiden skal løses. Det er både forbausende og urovekkende. Kulturløftet vil sørge for en "kraftig oppvurdering av den rolle kunsten og kulturen spiller i samfunnet". Kulturminister Trond Giske sier han vil bedre kunstnerens vanskelige arbeidsvilkår. Men de tiltakene som antydes, er skremmende vage i forhold til de utfordringene Kunst-Norge står overfor. Det er et påtrengende behov for en konkret visjon om kunstnernes virke og funksjon i samfunnet.

Voldsom økning.

Det har de siste tredve årene vært en eksplosiv økning av kunstnere i Norge. I 1977 fantes det 732 organiserte billedkunstnere i landet. I dag har Norske Billedkunstneres fagorganisasjon (NBK) 2442 medlemmer. Det utdannes i dag 120 billedkunstnere årlig fra de tre kunsthøyskolene i Norge. Fra neste år kommer det enda flere kull med studenter fra den nyopprettede kunsthøyskolen i Tromsø. I tillegg er det rundt 100 norske kunststuderende i utlandet, ved høyskoler og universiteter som er knyttet til Statens Lånekasse. Til sammenligning ble det for 30 år siden årlig utdannet mellom 20 og 30 billedkunstnere i Norge og utlandet tilsammen. Det har altså skjedd en tidobling av antallet norske kunstnere i denne perioden. Stipendmidlene er altfor få i forhold til mengden av kunstnere, og de som får stipend kan ikke leve av dem. Ved forrige levekårsundersøkelse i 1993/94 var gjennomsnittsinntekten på kunstnerisk arbeid
kr. 32 300,-. Kunstnernes økonomi er altså langt dårligere enn andre yrkesgrupper i kunstbransjen, være seg formidlere, gallerister eller kunsthistorikere. Kunstproduksjonen er ofte selvsubsidiert. Mange private gallerister tar 50 prosent av salgssummen av verket. Kunstnerisk kompetanse anerkjennes ikke tilstrekkelig økonomisk. På grunn av høye produksjonskostnader og lav inntekt står den aktive kunstneren utenfor trygd og pensjonsordningene.Hverken kulturløftet eller den generelle kulturloven tar inn over seg denne prekære situasjonen for norske billedkunstnere.

Kynisme.

Ligger det så en veloverveid helhetlig politisk tankegang bak denne utviklingen? Ingenting tyder på det. Snarere kan det virke som det offentlige har satt seg som mål å utdanne flest mulig kunstnere og deretter overlate dem til seg selv i den tro at dersom du har et talent, er det en sjanse for at du kan drive med kunst på et profesjonelt nivå. Samfunnets behov for å få kunsten ut til folket ser helt ut til å ha overskygget kunstnernes posisjon. Hvis det har ligget en bevisst tankegang bak de politiske beslutningene om å øke antallet kunstnere kan det virke som det gjennom en årrekke har foregått en bevisst utnytting av kunstfeltet. Ved å utdanne en stor mengde kunstnere har staten fått masser av egenfinansiert kunst til folket. I praksis er dette ren kynisme. Studentene håper glødende på å gjøre profesjonell karrière. De ferdige kunstnere derimot møter en økonomisk realitet hvor sjansen til å få betalt arbeid ikke har noe med talent å gjøre. Kunstneren er derfor i praksis fratatt muligheten til å planlegge sin egen fremtid på like linje med andre yrkesgrupper, rett og slett fordi det ikke er jobber til alle. Er dette en politikk kulturministeren vil videreføre? Dessverre virker det ikke som sammenhengen mellom utdanning, kunstnerøkonomi og stipendpolitikk er reflektert i det kulturdepartementet har kommet med av foreslåtte tiltak overfor kunstfeltet.

Må på banen.

Elendighetsbeskrivelsene fra dagens Kunst-Norge ville hatt liten tyngde hvis det ikke også var slik at det faktisk er det offentlige Norge som har initiert den brede satsingen på kunstutdanning, det er fra den sittende regjeringen vi får de gode intensjonene i kulturløftet og kulturloven. Det store spørsmålet er om den sittende regjeringen vil ta konsekvensene av den kunstpolitikken som allerede er satt i gang? Vil Regjeringen virkelig "bedre kunstnernes arbeidssituasjon", må de på banen med en helt annen gjennomtenkt politikk.Politisk ledelse er nå nødt til å bestemme seg for om de mener alvor med de kunstnerne de har utdannet, eller om de fine ordene om "kunstens rolle i samfunnet" utelukkende er en avledningsmanøver for å dekke over at velferdsstaten Norge ikke har noen seriøs billedkunstpolitikk overhodet. Det er opplagt at hvis det offentlige Norge ikke ser kunstfeltet i sammenheng, har vi heller ingen mulighet til å rette på svakhetene. Resultatene fra levekårsundersøkelsen må settes inn i den helheten de hører hjemme. Å endre trygdeordningene for kunstnere er et etterlengtet grep, men det vil ikke endre strukturen på feltet. Før politikerne tar inn over seg helheten i kunstsituasjonen, får vi ingen varige endringer. De politiske løftene er i virkeligheten dobbelt provoserende fordi den lokker kunstnerne inn i kunstfattigdommen samtidig som politikerne smykker seg med sin "veldedighet". Hvis det offentlige Norge skal komme seg ut av denne pinaktige situasjonen, bør vi sørge for at norske kunstnere har en reell mulighet til å overleve og bidra i den offentlige diskursen og i samfunnslivet for øvrig. Kunstnerne har viktige ressurser å bidra med i det nyrike norske samfunnet.Kulturministeren står nå i virkeligheten overfor en gedigen oppgave som kanskje ikke helt har gått opp for ham. Det kommer den til å gjøre når levekårsundersøkelsen foreligger neste år.

Skvis.

Undersøkelsen vil temmelig sikkert vise den realitet som alle norske billedkunstnere kjenner godt. Mesteparten av norsk kunstproduksjon blir til gjennom selvsubsidiering, kunstnerøkonomien er elendig, markedsplassen er i tiltagende grad preget av kommersialisering som fører til at det svakeste leddet i bransjen - kunstprodusentene - blir skviset inntil det ikke lenger er mulig å overleve som kunstner. En liten elite av norske kunstnere tjener velfortjent gode penger, men selv anerkjente kunstnere i kommersielle gallerier sliter tungt med å skaffe overskudd til kunstproduksjon. Det er i dette grove misforholdet mellom gode
kunstintensjoner og begredelige realiteter at den politiske ledelse har til gode å vise oss hvilke ambisjoner det offentlige Norge har for billedkunsten.Etter min mening har kunstnerorganisasjonene i altfor stor grad vært preget av stridigheter seg imellom. Dette har i sin tur ført til at kunstnerne ikke har hatt en klar og samlende agenda overfor de virkelig store utfordringene på kunstfeltet. Hva vil det norske samfunnet med kunsten? Hvorfor har vi kunstnere? Er det moralsk akseptabelt å utdanne kunstnere til fattigdom? Levekårsundersøkelsen som blir offentliggjort i 2008, vil være en anledning for det offentlige Norge til å bedre kunstnernes levekår.