EN STYRKET DEBATT. Vi har det siste året fått en styrket og mer kritisk utviklingspolitisk debatt, både i Stortinget og i mediene. Det er en debatt jeg er glad for. God debatt får vi om vi skjærer klar av bistandshelligheten, det vil si troen på at den som har gode motiver, ikke behøver å levere resultater.Like viktig er det at vi unngår Frp-mytemakeriet: At du bare kan plukke opp det siste ryktet du hørte på byen og bruke det som bevis på at bistanden ikke virker. Den kritiske debatten er nødvendig, ellers vil vi aldri klare stadig å bruke pengene bedre.

Har betydd mye.

Det er opplagt at bistand har betydd mye på viktige områder. Barnedødeligheten i verden synker raskt. Vaksiner alene har spart over 20 millioner liv de siste par tiårene. I utviklingslandene falt andelen ekstremt fattige fra 28 prosent i 1990 til 19 prosent i 2002. Antall barn i skole øker raskt.Forventet levealder globalt har økt med 20 år på en drøy generasjon. Gjennomsnittsmennesket er høyere, mer velfødd, bedre utdannet og ved bedre helse enn på noe tidligere tidspunkt. Sjansen for at han eller hun lever i fred og i et demokrati, øker også.Ikke alle disse fremskrittene skyldes bistand, men uten bistand hadde vi sett langt færre fremskritt. Det store flertallet av studier av bistand viser at bistand virker. Å redde liv, lindre sykdom, bidra til fred og demokrati, å verne skog og dyr, eller gi barn mulighet til skolegang, skaper ikke umiddelbar målbar økonomisk vekst. Men det bygger en grunnmur for langsiktig utvikling.

Fred er grunnlaget.

Ingen tror at bistand alene kan løse verdens fattigdomsproblemer. Andre faktorer er like viktige - eller enda viktigere: Utenlandske investeringer og handel er mektige drivkrefter for utvikling. Fred og fungerende stater er selve grunnlaget for fremgang.Innvandrere sender mer penger tilbake til sine opprinnelsesland enn summen av bistand. Nettopp fordi bistand bare er en del av det som skaper fremgang, bruker jeg mer tid på å stimulere næringslivet til å investere, på fredsprosesser, miljøtiltak og kamp mot korrupsjon, enn på tradisjonell bistand.

Rike land deler lite.

Få myter er mer usanne enn at rike land "pøser" penger inn i fattige land. Faktum er at vi deler svært lite av vår rikdom. Selv i Norge, et av landene i verden som gir mest bistand sett i forhold til innbyggertallet, bruker vi over 99 prosent av landets inntekter på oss selv.Det er også lett å glemme de store pengestrømmene som går den gale veien. Korrupte ledere og andre i fattige land tillates å føre milliarder av kroner ut av sine hjemland og inn på kontoer i vestlige banker eller skatteparadiser. I et internasjonalt økonomisk system skapt av Vesten tas det langt mer penger ut av Afrika enn det føres inn. Så lenge netto pengestrøm går ut av Afrika, gir det ikke mening å klage over at bistanden ikke har skapt mirakler.

Bedre bistand.

Flere av "bistandskritikerne" som siteres i debatten, er ikke imot bistand, de vil ha bedre og mer gjennomtenkt bistand. Har vi som driver bistand, gjort feil? Helt klart. Selv når vi bygger veier, tunneler eller sykehus her hjemme, gjør norske myndigheter feil. Sjansene for å gjøre feilvurderinger øker jo lenger vekk fra Norge vi kommer, og jo flere ukjente faktorer vi må forholde oss til.Vi driver jo ikke bistand fordi det er enkelt, men i solidaritet med verdens fattige, og fordi mindre fattigdom også trygger våre egne liv her i Norge.

Hva vi har lært.

Erfaringene etter flere tiår med bistand har gitt oss noen viktige lærdommer:
Vi må bidra til å bygge fungerende stater. Det er ingen tilfeldighet at det fjerne Østen med sterke stater har sett en helt annen fremgang enn Afrika, med over femti stater - ofte små og svake, andre oppløst i borgerkriger eller etniske motsetninger. Uten stat, lov og orden, rammer for markedet og fordelingsmekanismer, går utviklingen i beste fall veldig sakte.
Giverlandene må samordne seg. Stadig flere land gir bistand. Det er nesten femti FN-organisasjoner, over tredve internasjonale frivillige organisasjoner, og fondet til Bill Gates alene er mange ganger Norges bistandsbudsjett. For Norges del betyr dette at vi må jobbe tett sammen med andre givere. Dernest vil vi konsentrere oss om områder hvor vi har særlig kompetanse - som miljø, likestilling, fred og forsoning, energi og oljeforvaltning. Som andre giverland gir Norge også mindre til enkeltprosjekter, og mer til programmer som mottagerne selv styrer. Lokalt ansvar er helt nødvendig for å få til varig utvikling, ikke bare lindre nød.
Vi må se mer på utviklingslandenes mulige inntekter. Mange fattige land er ressursrike, men klarer ikke å forvalte ressursene sine på en måte som bidrar til penger i felleskassen. I Zambia har privatisering av kobbergruvene gitt selskapene som eier gruvene, gode inntekter, men minimalt til staten og folket. I fjor utgjorde skatteinntektene fra kobberindustrien bare 2-3 prosent av eksportverdien. Til sammenligning tilsvarer Norges skatteinntekter fra olje- og gassindustrien 45 prosent av eksportverdien. Ved å hjelpe land til å forvalte ressursene og håndtere inntektene sine bedre, blir det mer penger til å bekjempe fattigdom, og landene blir mindre avhengige av bistand. Å bekjempe korrupsjon og sørge for at stjålne penger tilbakeføres, er samtidig noe av det viktigste vi kan gjøre for å hjelpe fattige land. Og her må vi i den rike delen av verden først feie for egen dør.
Vi må ha et kontinuerlig fokus på resultater. Det er resultatene som betyr noe, ikke motivene til oss givere. Og skal vi bli bedre, må vi finne ut hva som virker og ikke virker. Derfor satser vi mye på evaluering.

Et risikoprosjekt.

Bistand er og blir et risikoprosjekt. Men for første gang i historien har vi de ressurser som skal til for å utrydde verdens fattigdom. Vi vet også hvilken politikk som virker. Hvis vi ikke gjør det, er det ikke fordi vi ikke kan eller ikke vet hvordan.Da vil vi det simpelthen ikke nok.