Lars Fr. H. Svendsen har rett når han hevder i Aftenpostens kronikk 9. mai at uttrykkene liberal og liberalisme blir brukt på så mange måter at ingen har patent på sin egen variant. Deretter motsier han seg selv ved å utdele karakterer til norske partier ut fra sin personlige definisjon, som han tydeligvis anser for den gyldige.Men det at ingen (andre?) har enerett til begrepet liberal, betyr ikke at det er uråd å rydde litt opp i den uklarheten som også prosjektlederen i Civita bidrar til. Det kan gjøres ved å ta for seg det motsetningsfylte forholdet mellom politisk og økonomisk liberalisme.

Menneskelig frihet.

Det rår neppe strid om at hovedtanken i liberalismen, slik den vokste frem i Vest-Europa med Storbritannia som arnested, var å fremme personlig menneskelig frihet. Men dette gjaldt for alle mennesker. Det 19. hundreåret viste hvor håpløst det var å nå fri personlig vekst og utvikling også for de underprivilegerte ved å følge rådene fra Adam Smith og David Ricardo om å la markedets "usynlige hånd" ordne alt til det beste.Den liberale grunntanken kan ikke virkeliggjøres uten sosialradikal politikk. Det trengs en politisk styring som sikrer slike forutsetninger for allmenn personlig frihet som full sysselsetting, rettferdig inntektsfordeling og trygghet mot nød når helse eller arbeidsevne svikter.Dette sikrer vi ikke med en minimalstat. Vi trenger et sterkt demokrati som ikke lar det økonomiske systemet skalte og valte med menneskene, men former en samfunnsøkonomisk ordning som tjener våre menneskelige mål.Denne erkjennelsen er nå under press. På den ene fløyen står de liberalistene som legger hovedvekten på økonomisk frihet, nesten uansett de sosiale konsekvensene. På den andre siden står de liberale som vil styre økonomien slik at alle mennesker får gode vilkår for personlig vekst og frihet, selv om det krever sterke inngrep i næringsfriheten. Fremtiden avhenger av valget mellom disse to retningene.

Sosialrealistisk politikk.

Venstre, som Svendsen særlig nevner, førte en gang sosialradikal politikk her i landet. Men i mange år har partiet flytt med i høyrebølgen. Det trengs kraftig venstredreining om Venstre igjen skulle kunne aksle den liberale arven fra Søren Jaabæk, Johan Castberg og Gunnar Knudsen, som innførte konsesjonslov og trustlov og ikke engstet seg for statlig eierskap i økonomien. Allerede John Stuart Mill så hvor nær politisk liberalisme sto den demokratiske sosialismen. I selvbiografien sin erklærte han at fremtidsmålet var "å forene størst mulig individuell handlefrihet med felles eierskap til jordens ressurser og lik andel for alle i resultatet av det felles arbeid". Svendsen karakteriserer SVs snakk om liberal sosialisme som "ansjos i vaniljesaus".Dermed rammer han også Stuart Mill, pluss Leonard Hobhouse, som med verket "Liberalismen" skrev det mange ser som den beste boken om liberalismen på 1900-tallet. Hobhouse tok til å kalle sin lære nettopp for liberal sosialisme. Det er kanskje Svendsen som har tatt plass i vaniljesausen.

Sosial elendighet.

John Maynard Keynes mente at fra og med John Stuart Mill tok alle ledende økonomer avstand fra forestillingen om at læren om uinnskrenket markedsøkonomi hadde vitenskapelig grunnlag. Siden har situasjonen endret seg. Folk som Milton Friedman stimulerte den såkalte nyliberalistiske bølgen som rettet seg mot de aller fleste statsinngrep i økonomien. Denne politikken har skapt sosial elendighet verden over, selv om frisleppet ble til glede for grupper som hadde mer enn nok fra før - eller var smarte nok. De som ønsker et liberalt samfunn hvor alle så langt som gjørlig deltar med likeverd og på like fot, trenger å ta opp "kampen om det liberale", som Lars Svendsen kaller det. Ikke en kamp om språkbruken, men en kamp om innholdet i liberal politikk. Gjelder det å skape gode, trygge og frie kår for alle mennesker - eller skal vi la det økonomiske liv være en kappestrid som lar de sterke og mektige berike seg på bekostning av fellesskapet?