NUPI-rapporten "Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk", som kom for noen uker siden, har en annen tilnærming enn Toje.Gjennomgående for Toje er bruken av begreper som "myter" og "fiksjoner", samt ønsker om en "virkelighetsjustering av selvbildene og en retur til "Norges nasjonale interesser". Spørsmålet om hva norske interesser er, henger imidlertid nødvendig sammen med hva nordmenn mener at Norge er, med norske selvbilder. De "nasjonale interesser" ligger ikke i skogen og venter på å avdekkes, de produseres og reproduseres kontinuerlig, i tett forbindelse med selvbildene.Utenrikspolitiske selvbilder er rett og slett en nødvendighet; for å vite hva man skal gjøre, er det en forutsetning å vite hvem man er. Selvbilder er også med på å skape forståelse og sammenheng når nye hendelser og handlinger tolkes inn i de allerede eksisterende mønstrene. Det er to følger av et slikt syn på selvbilder. For det første finnes det ingen fasit som kan brukes til å vurdere hvorvidt Norge er en "humanitær stormakt" eller en "fredsnasjon". Det er ikke gitt at det som for forskere synes som diskrepanser spiller noen rolle for selvbildet. For det andre er selvbildene i prinsipp dynamiske, selv om de kan synes vanskelige å justere. Vi kan bruke ideen om Norge som fredsnasjon som eksempel.På et grunnleggende nivå kan dette selvbildet synes nærmest immunt mot empiri - det kan spores i norsk debatt siden 1890-tallet. Så når Toje hevder at det stammer fra 1970-tallets tankegods, er det en grunn historisk lesning. Poenget her er imidlertid at det har vært betydelig endring i hva slags praksis selvbildet som fredsnasjon har kunnet legitimere.I 2007 er det ikke bare mulig, men akseptabelt og kanskje også nødvendig, at fredsnasjonen Norge på regulær basis sender skarpe militære styrker utenlands.