Bakgrunn. Min kone er 65 år og pensjonert sykepleier. Hun har jobbet ved store sykehus i USA og i hjemmesykepleien i Norge. Hun oppsøkte lege i august i fjor for smerter i høyre side og rygg. Legen rekvirerte ultralyd i september. Den påviste et uspesifisert objekt (ca. 3 mm) i høyre nyre, samt stener i galleblæren. Det ble bestemt å fjerne galleblæren, noe som skulle finne sted på nyåret(!).

Høyrødt blod

Etter et besøk i USA i november kom hun imidlertid hjem. Hun var svært sliten med sterke smerter i siden og med en urin som tidvis var høyrød av blod. Fordi dette tydeligvis ble oppfattet å være alvorlig, bar det til legen igjen 4. desember. Og legen reagerte med å rekvirere cystoskopi, en slags kameraobservering, av urinblæren. Samtidig opplyste han at det var funn av mikroskopisk blod i urinen hele to år tilbake.

Nye uker med venting

Så gikk det fire nye uker med usikkerhet. Cystoskopi av blæren ble utført den 9. januar. Men det viste seg heldigvis at den var helt i orden. Det ble da bestemt at først skulle galleblæren ut, deretter fikk man se. "Men hva med blodet i urinen?" "Ingenting i veien med den, den er helt klar", lød svaret. Og dermed ble det med det. Tre nye uker gikk, så ble galleblæren fjernet. Etter atter tre uker, den 22. februar, ble det foretatt CT av nyreregionen, en type røntgen som skanner objektet i segmenter.

Sannsynlig spredning

Den viste en tumor, ca. tre centimeter, i nyrebekkenet, med sannsynlig spredning til to lymfekjertler. Kreft i nyrebekkenet er en sjelden kreftform. Med spredning har den en lav overlevelsesstatistikk. Fem uker senere, 28. mars, ble nyre, tilhørende urinrør, del av blæren og 6 lymfekjertler fjernet. Igjen gikk det nye tre uker. Denne gangen for å få vite resultatet av undersøkelsen av de fjernede lymfekjertler. I et legemøte på sykehuset 20. april fikk vi opplyst at det var spredning til to av kjertlene. Nå skulle de søke om videre behandling ved Radiumhospitalet. Med den eksplosive hastigheten de inntil da hadde demonstrert i sin behandling, antydet jeg at det kunne jo ta tid.

Løfte om effektivt svar

Nei, det skulle gå veldig fort nå. For å demonstrere hastigheten dikterte legen et brev (e-mail) til Radiumhospitalet mens vi satt der. En sann demonstrasjon av fart og effektivitet. "Dessuten utvikler jo ikke kreft seg så fort", fikk vi vite.Onsdag 2. mai ringte jeg til Radiumhospitalet for å høre om det var noe nytt?Nei, de vedlagte røntgenbilder var til vurdering - og det ville ta litt lengre tid.Men et par uker måtte da være nok til å vurdere et billedsett fra før operasjonen?"Et par uker, vi fikk jo e-mailen først den 27!" Jeg tok da kontakt med pasientombudet for å finne ut om de kunne hjelpe meg. De igjen ringte til Radiumhospitalet 4. mai, og fikk beskjed om at nå kom vi "ganske snart" til å få et brev om forholdet.

Vi undrer oss stort

Så her sitter vi, da, ni måneder etter at min kone først oppsøkte lege - såret, forbannet, frustrert og sorgfylt. Og vi undres på hvorfor et system, som i utgangspunktet ble etablert for å redde mennesker, benytter tiden som middel til å ta livet av dem. * Vi undrer på hvorfor klare symptomer på alvorlig sykdom, fortalt dem av en erfaren sykepleier, blir oversett eller nedvurdert. * Vi undrer på hvorfor utredningen snublet av gårde i månedsvis.* Vi undrer på hvorfor det skal ta lengre tid å sende en e-mail mellom norske sykehus enn det tar å oppdage og behandle sykdommer i noen andre land. Er det noen som kan tenke seg hvordan en pasient, med en dødelig kreft som stadig utvikler seg i kroppen, opplever dette?

Maritime erfaringer

Jeg er pensjonert rederinspektør. I mine siste aktive år drev jeg gamle skip. Dette var en stor utfordring, som ga meg en meningsfylt arbeidsdag. Å forlenge skipenes liv og senke deres driftsavbrudd, betydde meget for dem som var avhengig av dem. Det var en jobb full av frustrasjoner, men også med adskillige gleder. Problemer oppsto under alle himmelstrøk, men man måtte bare stå på til jobben var gjort. Natt eller dag, hverdag som helgedag. Vente- og overtid var fullstendig ukjente begreper.

Andre sto klare

Sto man ikke på, var det alltid andre som var villig til å overta. Det er med denne bakgrunnen jeg møter det norske helsevesen på sitt verste. Et sant mareritt, et vesen som svikter sine pasienter. Det er ikke penger, utstyr og personell som er de største problemene, men mangel på ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender.