Liberaliseringen har "vært det mest effektive middelet i bekjempelse av fattigdom", hevder han. Det er en drøy påstand.FNs rapport om den sosiale situasjon i verden i 2005, "The Inequality Predicament", viser at liberaliseringen har ført til økt arbeidsløshet, fattigdom og ulikhet og svekket sosial samkjensle. Rapporten krever at den økonomiske politikken blir lagt om, med arbeid for alle i former som fremmer trygghet, likeverd og menneskelig verdighet.Selv "World Bank Development Report 2006. Equity in Development" erkjenner at det siden 1990 er skjedd tilbakeslag som øker forskjellen mellom fattige og rike skarpt. Det trengs mer politisk likhet for å begrense "den rovdriften de politiske og økonomiske elitene driver", sier rapporten.

Begrense materiell vekst.

Økonomisk liberalisme kan nok øke produksjonen enormt. Men skal vi berge livsmiljøet, må vi begrense den materielle veksten. Verden har mer enn nok til alle. Fattigdommen henger sammen med et økonomisk system som hindrer rettferdig fordeling av hva jorden kaster av seg. Jonas Stein Eilertsen, sentralstyremedlem i Unge Venstre, står nokså nær Svendsen. Men han skriver 26. mai at "alle former for liberalisme forutsetter et mer eller mindre regulert marked". Det er trolig sant. Men hva når "mer eller mindre" nærmer seg ingenting?Kreditorlandene har tvunget på fattige folk en avvikling av offentlige reguleringer som har ført til billigsalg av statsbedrifter, undergravd hjemmeindustri, svekket sosial- og skolestell og økt fattigdom. I Norge opplever vi lignende virkninger av nyliberalismen, med kommersialisering av helsestell, markedsstyring av offentlig forskning, salg av nasjonale nøkkelbedrifter, grådig økning av inntektsforskjellene og en stat som virker smått avmektig.Hva er det liberale svar? Jeg vil anbefale Eilertsen å studere Venstres prinsipprogram fra 1936. Der kan han lese at "den individuelle handlefrihet må avgrenses i den utstrekning det er nødvendig for å fremme en samfunnsgavnlig organisasjon av den økonomiske virksomhet, sikre en rettferdig fordeling av avkastningen og trygge arbeidere, funksjonærer og samfunnet i det hele mot overgrep og misbruk".Ingen frihet uten marked, proklamerer Eilertsen. I våre dager holder det bare dersom en demokratisk stat sørger for at markedet selv ikke tar friheten fra småfolk. Det er særlig slikt vi har staten til.