LIBERALERE OG LIBERALISTER. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen hevder i Aftenposten 9. mai og 21. mai at det er for mange som kaller seg liberale i forhold til dem som virkelig er liberalister.Som del av den NHO-finansierte tankesmien Civita, mener han at man ikke kan skille mellom liberalitet og økonomisk liberalisme, og misliker at noen både kaller seg liberale og kritiserer liberalismen. På veien kaller han derfor Lars Sponheim for historieløs og SVs liberale sosialisme for ansjos i vaniljesaus.

Underholdende, men historieløst.

Det er underholdende, men det er nok han selv som er historieløs i dette tilfellet. Gunnar Garbo viser skillet mellom politisk og økonomisk liberalisme i sitt innlegg 15. mai, og rydder opp mange av Svendsens uklarheter. Men langt flere eksempler kan gis for å fylle ut bildet.Da Georg Brandes, som var selve symbolet på Venstre i Danmark, holdt sin åpningsforelesning om hovedstrømninger i litteraturen i 1871, ødela han sin universitetskarrière ved å erklære seg som tilhenger av friheten og den frie tankes endelige seier.Høyrekreftene i det danske samfunnet sørget den gang for at han ikke skulle få noe professorat - utsagnet om friheten tydet i for stor grad på en radikaler.I 1886, femten år senere, var det klart at Høyre i mellomtiden hadde tatt opp begrepet om frihet, noe Brandes kommenterte slik: "Når Høire taler om frihet, mener de nærmest frihet til å flå, og (for oss) til å flås." Det var den økonomiske liberalismen han refererte til, som i mellomtiden hadde fått et oppsving i Skandinavia.

De liberale friheter.

Spenningen mellom politisk og økonomisk liberalisme fantes altså allerede i en tid der arbeiderbevegelsen knapt var grunnlagt. Friheten, som var et emblem for Venstre, ble først tatt opp av Høire etter at den økonomiske liberalismen hadde fått et gjennombrudd i 1870- og 80-årene.Fagbevegelse og arbeiderbevegelse ble for alvor stiftet i løpet av 1880-årene som en motvekt mot denne økonomiske liberalismen. Og det var i høy grad arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen som førte til allmenngjøringen av de liberale friheter.Når selv Erna Solberg nødig vil kalles liberalist, skyldes det kanskje at den økonomiske liberalismens historie har sine skyggesider. Mot slutten av 1800-tallet motarbeidet liberalistene kampen for allmenn stemmerett både for menn og kvinner, fordi de trodde dette ville føre til revolusjon.De motarbeidet også organiseringen av fag- og arbeiderbevegelsen, i flere land stemte de for regelrette forbud mot de nye arbeiderpartier, og tilløp til organisering ble ofte slått ned med hard hånd.Her gjaldt det altså en grense for friheten, og en stor del av våre sivile friheter - ytrings-, tale- og forsamlingsfrihet - skylder vi 1880-årenes arbeider- og kvinnemobilisering.

De heldige og de uheldige.

Næringslivets frihetskamp handlet ofte om helt andre ting. Filosofen Bertrand Russell (1872-1970), som vokste opp i liberalismens glanstid i Storbritannia, mintes hvordan liberalistene misbrukte frihetsbegrepet i en innbitt kamp mot forbudet mot barnearbeid i de britiske fabrikkene. I et essay fra 1946 skriver Russell at laissez-faire-liberalismens grunnprinsipp ganske enkelt var at "de heldige ikke må hindres i å utøve sitt tyranni mot de mindre heldige". Den britiske idéhistorikeren Quentin Skinner, en av de viktigste stemmer i den internasjonale debatten om liberalisme, har nylig vist at store deler av dagens økonomiske liberalisme har en autoritær dimensjon. Han viser hvordan dette idéhistorisk går tilbake til Hobbes, en kongetro filosof som ville nedkjempe de republikanske frihetsfilosofer som var toneangivende på den tiden. Han utviklet derfor et frihetsbegrep som ikke kritiserte autoritær makt, men hevdet at man var fri så lenge man ikke personlig erfarte begrensninger på friheten. Så lenge man ikke er direkte rammet av diktatorens vilje, er man fri, i henhold til Hobbes.

Fri bare i et fritt samfunn.

En slik liberalisme åpner for at man kan være fri i et diktatur, politisk eller økonomisk. I motsetning til dette viser Skinner en republikansk idétradisjon med røtter til antikken, som hevder at man bare kan være fri i et fritt samfunn, en fri offentlighet.Her er det ikke noe motsetningsforhold mellom individ og stat, tvert imot kreves det en innsats for å sikre en solid stat som er representativ for befolkningen og trygger innbyggernes rettssikkerhet. Dette står i motsetning til liberalismen, men er i tråd med etableringen av staten som en institusjon som aktivt legger til rette for individenes deltagelse i samfunnet både politisk og økonomisk, hva man i dag kaller "den nordiske modell".

En tilsnikelse.

Når mange snakker om f.eks. Vestens "liberale demokratier" og vår "liberale tradisjon", antar mange at også den økonomiske liberalismen i streng forstand representerer en kjerne i våre demokratier, ja, i vår kulturarv overhodet. At de økonomiske liberalistene gjerne vil fremstå som en sentral del av alle vestlige demokratiers beste frihetstradisjoner er forståelig, men på mange måter en tilsnikelse. At økonomisk liberalisme er en nødvendig forutsetning for politisk liberalisme, er en kaldkrigsmyte det er på tide å fri seg fra. Historisk har de frie markedskrefters perioder vært sjeldne eller kortvarige. De har som regel endt i krakk med påfølgende sosial uro.Og de mange historiske motsetninger mellom økonomisk liberalisme og kampen for et fritt demokrati er åpenbare. For eksempel ved den sentrale idé om at markedet må være mest mulig utenfor demokratisk kontroll og styrt av "den usynlige hånd".

Kamp mot markedskreftene.

Under den franske revolusjon, som er det moderne demokratiets opphav, var imidlertid nettopp ideen om de frie markedskrefter noe av det man kjempet mot, fordi fysiokratenes tro på markedets selvstyre - de foreskrev lavere skatter, oppheving av monopoler, frihandel og slagordet laissez-faire - hadde ført til sammenbrudd i kornmarkedene, med påfølgende brødmangel og sult i Paris. Stormen mot Bastillen brøt ut etter at en fysiokrat på ny var blitt finansminister.Kravet om frihet var dermed også et krav om frihet fra markedets tyranni.