Jeg kan ikke ta opp alle problemstillingene, men vil kommentere hva jeg oppfatter som de viktigste prinsipielle spørsmålene.

Problematisk Solheim.

Utviklingsminister Erik Solheims standpunkt er problematisk. Ikke bare på grunn av merkelige logikken hvor norsk bistand både fremstilles som utrolig effektiv, men samtidig ikke-etterprøvbar, og i behov av dyptgripende reform. Mer graverende er hvordan ministeren aktivt søker å politisere forskningen. Solheim har alt gjort det klart at han oppfatter bistand som rød politikk med andre midler.

Mistenkeliggjør forskere.

I kronikken synes han å mene at forskningen nå står for tur. Han mistenkeliggjør forskere som kommer med politisk ubehagelige konklusjoner og anklager dem for å løpe partipolitiske ærender. Den pågående snikpolitiseringen av samfunnsforskningen er hverken i forskningens eller samfunnets interesse. Dette bringer meg til Inge Tvedtens innlegg. Forskeren ved Chr. Michelsens institutt er bestyrtet over at kritiske spørsmål er blitt reist ved bistandsforskningens uavhengighet.Han hevder at det ingenlunde er slik at "den som betaler felespilleren, får velge låten". Tvedten mener at norske bistandsforskere fullt ut er i stand til å bedrive analyse uavhengig av privat økonomi og karrièrehensyn. Å hevde noe annet er å trekke forskernes integritet i tvil, mener han.Til dette vil jeg si at samfunnsforskere for ofte unnlater å etterprøve sine egne oppfatninger, på samme vis som vi gjør overfor forskningsobjekter. Hvis en av Tvedtens studenter hadde presentert dette resonnementet - at integritet er et fullgodt vern mot bivirkningene av avhengighet - ville Tvedten kalt studenten naiv.

Isolert fra virkeligheten?

Halvard Leira fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt mener vel virkelig ikke at nasjonale selvbilder eksisterer fullstendig isolert fra virkeligheten, at våre ledestjerner eksisterer helt uavhengig av hvem vi er - og vår faktiske politikk? I så fall er jeg naturligvis uenig. Det er klart det finnes nasjonale interesser.Det norske samfunn har interesser - innen økonomi, sikkerhetspolitikk, selvråderett og anseelse - som det er utenrikspolitikkens mål å ivareta.Hvis selvbilder styrer oss bort fra dette, bør disse selvbildene virkelighetsjusteres. Utenrikspolitikken er ikke - og skal ikke være - politiker og diplomaters private leketøy.