TRE PREMISSER. Idéhistoriker Håvard Nilsen kommer i Aftenposten 1. juni med en kraftsalve mot den økonomiske liberalismen. Han bygger på tre premisser:1) At den økonomiske liberalismen er ansvarlig for det meste av fattigdom, sosial uro, krakk og revolusjoner siden den franske revolusjon. 2) At den politiske og den økonomiske liberalisme er to helt ulike tankeretninger. 3) At gode vestlige samfunn skyldes at vi har tatt avstand fra mye av den økonomiske liberalismen. Premissene er underlige, og antyder at Nilsen har valgt en noe selektiv lesning både av realhistorie og idéretninger.

Kamp for å fjerne privilegier.

For det første: Stikk i strid med hva Nilsen antyder, begynte den økonomiske liberalismen ikke som en kamp for å bevare privilegier, men som en kamp for å fjerne dem. Adel og borgere med privilegiebrev satt med monopolmakt. Liberalismens utgangspunkt var at alle skulle få drive økonomisk virksomhet. Det var også utgangspunktet for den franske revolusjon. Og skjønt høye brødpriser vekket folkets harme også den gangen, og mange klandret mellommenn og markeder, er nok Nilsens tolkning om at dette skyldtes liberal fysiokratisk politikk, noe forhastet. Man kan neppe laste økonomisk liberalisme for ineffektivt fransk føydalbruk.For det andre: Det oppsto tidlig uenigheter om forståelsen av økonomisk liberalisme - noen argumenterte for laissez-faire med fokus på "frihet fra", andre la større vekt på "frihet til". Men de aller fleste varianter av den klassiske liberalismen var åpenbart økonomisk liberale. De bygget på den private eiendomsrett, en betydelig grad av kontraktsfrihet og en rettsstat som sikret enkeltmennesker mot overgrep fra staten. Den gang som nå støttet de aller fleste liberale opp om en sterk, men begrenset stat, og holdt frem idealet om det autonome mennesket.

Liberalt under sosialdemokratiet.

For det tredje: Sosialdemokratiet godtok i praksis helt eller delvis de viktigste liberale prinsipper - privat eiendomsrett, rettssikkerhet, kontraktsfrihet - etter annen verdenskrig. Derfor forble våre samfunn relativt liberale også under sosialdemokratiet.Et annet, og etter vår mening viktigere spørsmål, er hvordan en del liberale prinsipper, som frihet, ansvar og rettsstat står seg i dag, i en tid der "alle" kaller seg liberale. For til tross for enkelte økonomiske liberaliseringer - så som boligmarkedet, dagligvarer, kringkastingen - er den større trenden at vi er i ferd med å få en mer altomfattende offentlig sektor og en politikk som i stadig større grad griper direkte inn i folks liv.Offentlig finansierte barnehager, heldagsskole med leksehjelp, trening, mat og skolefritidsordning og en gradvis fortrengning av alternativene, er en reell utvikling. Foreldrene fritas for ansvaret for sine barns oppvekst og læring. I eldreomsorgen er det snart mer naturlig å ringe kommunen når moren din er ensom enn å ringe henne selv. Den altomfattende politikken bidrar til å svekke de mellommenneskelige relasjonene som utgjør et varmt samfunn. Selv frivilligheten er i stadig større grad underlagt offentlig finansiering og kontroll.

Overvåkingssamfunnet.

Så har du overvåkingssamfunnet, der statens interesser nesten alltid vinner over enkeltmenneskets interesser. Stadig flere opplysninger som det offentlige sitter på om deg, blir systematisert og offentliggjort. Det er faresignaler i et liberalt samfunn. I næringspolitikken sitter staten på alle sider av bordet, som reguleringsmyndighet, finansiell investor og politisk premissleverandør. Statoils kjøp av Hydro er bare et eksempel av mange monopoldannelser som blir politisk velsignet. Fordi bukken passer havresekken. Poenget er ikke å gå til frontalangrep hverken på velferdsstat, etterretningsarbeid eller statlig eierskap. Ingen av delene trenger å være illiberalt i seg selv - men trenden står i motsetning til de liberale idealene. Alle som kaller seg liberale, burde være opptatt av slike problemstillinger. Veldig få er det.