Drevne og rike. Utbyggerne er mektige, drevne og rike. Prosessene er vanskelige å forstå. Vanlige folk som taler naturens sak, møter mobbing og sleipe triks fra dem som styrer byen. Medvirkning er ikke ønsket. Situasjonen er udemokratisk. Medvirkning fra naboer er en lovfestet rett og et nødvendig vern mot rovdrift på byens naturområder. Samfunnet har gitt friområdene streng beskyttelse. Utbyggere som vil omregulere friområde til byggetomt, må gjennom en omstendelig politisk prosess som godt kan ende i avslag.

Utbredt hestehandel

Beskyttelse til tross, kampen om grøntområdene er et rått parti. Styrtrike utbyggere har tilgang på advokater, arkitekter og lobbyister når de angriper et friområde. Utbyggerne kjenner de politiske prosessene. De har "forhåndskonferanser" med politikere og byråkrater. Er det noe kommunen ønsker i retur for en eventuell omregulering? En barnehage? Et idrettsanlegg? Det planlegges og hestehandles.Så legger kommunen prosjektet ut til offentlig høring. En slik høring skal være uten bindinger. Men prosessen er allerede kommet langt. Det blir protester. Naboene taler friområdets sak, og kampen begynner. Hvem er naboene? Naboene er deg og meg, en håndfull lekfolk som prøver å forstå en komplisert prosess der motstanderne er et kobbel av eksperter. "Jeg føler meg helt lost", skriver en kvinne i Groruddalen til meg. Hun sloss mot en utbygging i nærområdet. "Men jeg skal ikke gi meg!" Ja, hun er "lost" som de fleste ville vært. Hun vet ikke hvilke rettigheter hun har. Hun kjenner ikke lovverket som styrer prosessen. Hun kjenner ingen i rådhuset. Hun vet knapt at det er i rådhuset hun må gå. Hun vet ikke hvordan hun skal organisere motstanden, men hun gir seg ikke.

Seig motstand

Derfor samler hun motstand og skaffer kunnskap, sakte, men sikkert. Men når hun får innflytelse, blir hun mobbet av de politikerne som vil ha saken igjennom. Nok til at hun sover dårlig. "Jeg føler at jeg er en plage," skriver hun, "de beskylder meg for å drive feilinformasjon." Sånt har hun aldri opplevd før. Utbyggere og deres politiske støttespillere bruker hersketeknikker for å spille effektive aksjonister av banen og for å unngå å snakke om sakens fakta. De mannssjåvinistiske hersketeknikker som professor Berit Ås definerte i 1979, er i dag vanlig skyts mot grøntaksjonister: Man trekker på skuldrene av motstanden og serverer klisjeer som "naboer klager alltid" eller "husk at huset ditt også har vært et grøntområde en gang". Frp bruker slik retorikk. Underforstått: Det spiller ingen rolle hva du sier. Vi bygger uansett.

Latterliggjøring

Høyre liker å fremstille aksjonister som dumme og naive. Rune Aale-Hansens (H) nedlatende "Kjære Margrethe Geelmuyden, da" i et leserinnlegg i Aften nylig, kunne vært hentet fra "Et dukkehjem". Slik hersket menn over kvinner på Ibsens tid. Bård Folke Fredrik-sens: "Vi kan jo ikke verne hver lille grønne flekk," er også latterliggjøring.

Informasjon holdes tilbake

Noen har snakket sammen. Slik rigger makten og dens alliansepartnere skinndemokratiske prosesser. Avtaler gjøres på forhånd og folkelig deltagelse er et narrespill. Dokumenter hemmeligstemples. Berørte parter får ikke vite hva som skjer, og har ingen innflytelse. Dette oppleves som vanlig. Byråkratiet medvirker. I forvaltningen sitter hemmelig-stempelet løst. Bare formålet er godt nok kan medvirkning droppes helt. Forenklet saksbehandling og midlertidig regulering er lynprosesser som nå brukes uten høring for å sette opp barnehager i grønne lunger.

Påføring av skyld og skam

Aksjonistene blir fremstilt som uetterrettelige og manipulative, og enda verre: De er ressurssterke og kanskje til og med privilegerte! Aksjonsgruppen som slåss mot bygging av sykehjem i Blåbærskogen på Stovner, ble "beskyldt" for å bo på "Groruddalens vestkant". Jo mer effektive aksjonistene er, dess mer mistenkelig blir de fremstilt. Ordfører Per Ditlev-Simonsen vil av mange best bli husket for sin uverdige sjikane av folk som sloss for å bevare Husebyskogen. Det er sjelden kost at en norsk politisk leder brukte ordet "antiamerikansk" for å mistenkeliggjøre sine motstandere. Det gir uhyggelige assosiasjoner.

Fordømmelse uansett

Er du en effektiv aksjonist, er det galt. Nøyer du deg med å sende et brev, er det også galt. "Folk kommer altfor sent på banen", sa eksbyråd for byutvikling, Grete Horntvedt. "Det er for sent å si fra når gravemaskinene kommer." Jo takk! Takket være ildsjeler som ikke gir opp, lykkes mange grøntaksjoner. Men prosessene rundt omreguleringene er udemokratiske. De er så vanskelige å delta i at hvis du får gjennomslag, så blir du utskjelt for å være ressurssterk. Og selv om du er aldri så ressurssterk, tar det lang tid før du forstår hva du må gjøre for å få gjennomslag.Og da kan det være for sent.