DE NORDISKE LAND. Det er ytterst menneskelig å skille mellom de Gode og de Onde, og det virker selvfølgelig å selv ville stå på de Godes side. Internasjonal politikk er intet unntak. I første rekke blant de selvoppnevnte på de Godes side, finner vi de nordiske landene. Med tilstrekkelig vond vilje kunne nordisk utenrikspolitikk karakteriseres på følgende måte:I mangelen på makt og innflytelse defineres "moral" som den internasjonale politikkens egentlige verdi. Moral, eller "image" som Jonas Gahr Støre skriver, blir dermed en erstatning for makt. En svakhet blir på denne måten omskrevet til en styrke, og omvendt.

Karikaturmessig retorikk.

På linje med den sosialdemokratiske fremtidstroen anses maktens tidsalder å være over; en (påstått) ikke-maktbasert politikk fremstilles som et skritt mot en bedre verden. Den logiske konsekvensen blir at "stormaktene" er Onde, mens Nordens småstater blir Gode.Den utenrikspolitiske retorikken, særlig i innenrikspolitisk kontekst, preges av en slags en selvgod selvbevissthet som man gjerne vil formidle til andre, som for ikke-nordiske observatører forekommer mildt sagt merkelig (og irriterende). Denne, særlig i sin enkelhet karikaturmessige, beskrivelse fungerer sånn noenlunde som en oppsummering av en stor del av de utenrikspolitiske diskursene i Norden.

Makt som umoralsk.

Nå er det dessverre slik at uansett hvor mye man enn måtte ønske seg att makt forsvinner som politisk faktor, blir det likevel utopisk. Å fornekte dette faktum gjør ikke at det blir mindre sant. Å forklare makt som umoralsk vil heller ikke ha noen effekt på verdens gang. Tvert imot: For å kunne handle i verden kreves det en forståelse av hvordan verden fungerer.Et første skritt er å se verden som den er, og ikke som man skulle ønske at den ser ut. Dette er noe nordiske utenrikspolitiske debattanter er spesielt dårlige til. Svensk "alliansefrihet" er et utmerket eksempel. Det er ikke internasjonale forhold som anses å være avgjørende for svensk sikkerhetspolitikk, men til syvende og sist det selvbilde Sverige streber etter. Fra et moralfilosofisk perspektiv finns det nok ikke så mye å innvende, men fra et strategisk perspektiv er det mer tvilsomt. Debatten om norsk bistandspolitikk peker i samme retning.

Egentlig begrunnelse.

I denne sammenhengen oppstår derfor spørsmålet om bistandspolitikkens egentlige begrunnelse. Det finns en risiko for at den bare blir et instrument for å posisjonere seg i de Godes rekker, at bistandspolitikk bedrives for selvbildets skyld. Hvis bistandspolitikken føres med en identitetsstiftende begrunnelse for giverlandet, er det imidlertid ikke mye igjen av selve meningen med bistanden. Dette betyr imidlertid ikke at bistand i seg selv bør kritiseres. De rike landene har en historisk forpliktelse overfor de fattige landene, og kampen mot fattigdom og krig er blant de viktigste oppgavene vi står overfor. Likevel bør det settes spørsmålstegn ved hvilke intensjoner som ligger bak.

En viss type lederrolle.

Man kan kanskje ikke engang forvente bistandspolitikk i sann altruistisk ånd fra stater som pr. definisjon har nasjonale interesser å ta hensyn til. I de nordiske landene har de nasjonale interessene stort sett blitt definert bort som noe stygt som hører fortiden til.Isteden finns det en tendens til å kreve en posisjon som en "moralsk stormakt", noe som i klassisk stormaktsmaner i sin tur leder til et forsøk på å innta en viss type av lederrolle.

Alltid handlet om makt.

Men å erstatte "makt" med "moral" forandrer i grunnen ingenting - det høres bare bedre ut internasjonalt - men det er spesielt den innenrikspolitiske faktoren som har stor betydning. Bistandspolitikken blir et instrument i en både innenriks- og utenrikspolitisk posisjoneringsstrategi, selv om moralargumentene skjuler dette faktum:Internasjonalt blir det mulig å fremstå som de beste blant de Gode, noe som i sin tur utnyttes i den innenrikspolitiske konteksten. Men som det fremgår av selve begrepet, er også bistandspolitikk politikk.I bunn og grunn handler også bistandspolitikk om det som politikk alltid har handlet om: Makt.