FEILAKTIG BILDE. Aftenposten skriver på lederplass 1. juli om utslipp av klimagasser og bosettingsmønster. Lederen henter næring fra professor Tor Fredrik Rasmussen, som i forrige uke velvillig bidro med høyttenkning om sammenhengen mellom klimagassutslipp, by og land. Av to grunner gir Rasmussens uttalelser et svært unyansert og dessuten feilaktig bilde. For det første bruker han data som ikke er egnet til formålet. For det andre blander han sammen fortetting og sentralisering.

Misbruker data.

De tallene som Rasmussen refererer til, dreier seg ikke bare om transport, men inkluderer også blant annet utslipp av klimagasser fra industri og landbruk. Siden mye av den mest forurensende industrien og landbruk ligger i små kommuner, vil disse naturlig nok komme dårligere ut. I mitt hjemfylke Sogn og Fjordane kommer nær 60 % av de totale utslippene fra aluminiumsproduksjon i Årdal og Høyanger samt silisiumproduksjonen i Brem-anger. Tas disse utslippene med i beregningen, kommer de tre kommunene katastrofalt dårlig ut.

Storbyene "går fri".

I de store byene har man hverken landbruk eller industri, og de som bor der, kommer derfor bedre ut. Dette har imidlertid ikke noe med bosettingspolitikk å gjøre, men om nærings- og industripolitikk. Problemet her er at Rasmussen refererer til SSBs klimaregnskap for norsk produksjon. Dette regnskapet inkluderer grovt sett alle produksjonsutslipp innenfor Norges grenser; det er disse vi må svare for overfor Kyoto-avtalen. Utslippene fra prosessindustrien i Årdal, Høyanger og Brem-anger er altså vårt problem, selv om vi selger storparten av aluminiumen til utlandet. Og dette er jo vel og bra, siden det er de nasjonale myndighetene som har kontroll over utslippskrav til disse bedriftene. Men at innbyggerne som jobber i disse kommunene skal svare for disse utslippene, mens folk på hovedkontorene i byene - og alle andre i Norge som nyter godt av eksportinntektene - "går fri", er vel ikke rimelig?

Sjekk heller forbruket.

Skal man absolutt avgjøre hvor man finner de nordmenn som er mest miljøvennlige, slik Rasmussen og Aftenposten legger opp til, er det langt mer relevant å se på hva vi forbruker. Alle de ting vi omgir oss med til daglig, er produsert ett eller annet sted, og har som regel bidratt til utslipp av klimagasser. Dersom alt jeg forbruker er produsert i Norge, er jeg ifølge Rasmussen en klimabølle. Dersom jeg forbruker dobbelt så mye, men kun ting som er produsert i utlandet, er jeg en klimahelt. En forbruksorientert sammenligning av klimagasser vil løse dette problemet.

Fortetting er bra.

Det andre problemet er at Rasmussen blander sammen to begreper: fortetting og sentralisering. Mens flere tiår med forskning viser at det første er et bra tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, er det svært stor usikkerhet om det andre, sentralisering, er det. Fortetting er bra fordi det gir kortere avstand mellom dagens ulike gjøremål, noe som reduserer reiseavstander og øker sannsynligheten for at vi bruker føttene og syklene mer. I tillegg gir fortetting grunnlag for et bedre kollektivtransportsystem, mer effektive og miljøvennlige oppvarmingssystemer og større innslag av blokker og rekkehus. Og: Fortetting som klimastrategi fungerer like godt i små distriktsbyer som i de store byene, og har ingenting med by og land å gjøre. Med sentralisering er det annerledes. Norge er blitt sentralisert de siste tiårene; folk har, av ulike grunner, flyttet fra landsbygda til byen. Mange av disse har imidlertid slått seg ned i områder med liten fortetting utenfor de store byene. Vi har altså hatt en sentralisering uten fortetting, noe som i klima-sammenheng er den verst tenkelige kombinasjonen.Jeg mener at det er metodisk svært krevende - og sannsynligvis også nokså uinteressant - å prøve å finne ut om det er folk i by eller land som er mest klima- og miljøvennlige. Og enda verre blir det dersom man blander inn en oppfatning om hvor det er best å bo. Det synes jeg at vi skal overlate til den enkelte å avgjøre.