Jeg er helt enig med Kunz i at det hverken er mulig eller ønskelig å løsrive utenrikspolitikk generelt og bistandspolitikk spesielt fra diskusjonen om makt. Men Kunz klarer ikke på en overbevisende måte å argumentere for at en utenrikspolitikk som har målsetninger utover å fremme egeninteresser og er forankret i statenes forpliktelse til å virkeliggjøre grunnleggende menneskerettigheter for alle, med nødvendighet fører til en undervurdering eller avskriving av makt og politikk. Tvert om er en slik utenrikspolitikk forankret i erkjennelsen av det nødvendige i å begrense makten og maktutøvelsen. En verdibasert politikk handler jo nettopp om at makten må gjøre regnskap for sin maktutøvelse til andre enn seg selv, først til sitt eget folk, men også til standarder gjort allmenne av statene i fellesskap. I standardenes internasjonale forankring ligger også nærheten til å forstå hvorfor en slik verdiforankret utenrikspolitikk ikke står i motsetning til små lands egeninteresser. Det er fortsatt en udokumentert påstand at bistandsvirksomhetens manglende refleksjon om makt skyldes vekten på gode intensjoner. Det er mer sannsynlig at undervurderingen av maktforhold i bistandsarbeidet skyldes den positivistiske troen på teknokratisk fremskritt drevet av eksperter. I de siste 20 årenes fagutvikling i bistanden har en rettighetsbasert tilnærming bidratt til et særlig fokus på de asymmetriske maktforholdene mellom fattigere og rike land i handel, finanspolitikk og bistand, mellom frivillige organisasjoner i nord og sør og mellom kjønn. I dette arbeidet har forankring i menneskerettighetene vært et nødvendig redskap for å avdekke maktforhold og peke ut en endringsagenda. Når nordiske stater støtter dette arbeidet, blir det av brede miljøer i fattigere land ikke oppfattet som en slitsom, nordisk selvforherligende øvelse, men tvert om som en støtte til en ofte ensom kamp mot makthavere både i eget land og globalt.