Ser dere kunstnerne?

Har kulturpolitikken mistet kunstnerne av syne?I løpet av de siste årene har politikerne for alvor fattet interesse for kunst og kultur som en kilde til økonomisk verdiskapning; som hjelpemidler i merkevarebygging av byer, regioner og næringsliv og som kreativt input til innovasjonsbaserte bedrifter. Denne kulturpolitiske orienteringen gir grunn til bekymring.

Ny handlingsplan.

Regjeringens ferske handlingsplan for kultur og næring (lagt frem 25. juni) har potensial til å styrke det økonomiske grunnlaget for deler av kunstfeltet med økt støtte til eksport av kunst og etablering av kulturnæringer. Ifølge forordet er handlingsplanen "ikke uttrykk for at kulturlivet skal kommersialiseres eller at den offentlige støtten til et variert og rikt kulturliv skal reduseres". Men for at løfter av denne typen skal ha forankring i virkeligheten, må de følges opp av konkrete tiltak som retter seg direkte mot kunstnernes arbeids- og levekår. Et ensidig fokus på næringsrettet kulturpolitikk vil kunne gjøre mer skade enn nytte.

Hardt presset.

Norske kunstnere er hardt presset sosialt, økonomisk og profesjonelt. Beskrivelse av noen enkeltforhold belyser dette: - Kunstnere har lang utdanning og store studielån, men inntektsnivå som ligger langt under andre yrkesgrupper med tilsvarende høy utdanning. - Kunstnerisk arbeid er preget av stor usikkerhet. Det kan ta lang tid før en kunstner oppnår et økonomisk overskudd. Andre faller fra til tross for tidlig anerkjennelse. Store driftsutgifter til kunstnerisk virksomhet må opprettholdes selv om virksomheten ikke er økonomisk innbringende. Å stifte familie eller å ha lengre perioder med sykdom, vil for mange innebære et langvarig eller permanent brudd på karrien, spesielt for kvinnelige kunstnere. - Kunstnerisk tilknyttet arbeid (undervisning, konsulentoppdrag o.l.) er relativt sett underbetalt og preget av kortsiktighet og usikre arbeidsbetingelser.- Velferdssystemet (sykepenger, barsellønn, pensjon) er ikke tilpasset kunstnernes arbeids-situasjon, som hverken fullt ut næringsdrivende eller lønnstagere.

Marginalisering.

De siste årenes endringer av det organisatoriske og institusjonelle landskapet har bidratt til å underminere kunstfaglig kompetanse. En rekke byråkratisk styrte institusjonsreformer er preget av administrative grep og rolleforståelser importert fra bedriftsledelse. Staten investerer tungt i nettverk med svak faglig tilknytning og stor vekt på profitt, mens fagmiljø som bidrar til å bringe kunsten inn i offentligheten og styrke dens kritiske potensial, blir oversett. Profesjonell kunstnerisk aktivitet har i vår tid klare paralleller til forskning, og representerer i kraft av sin uavhengighet, sitt engasjement og kunstnernes allsidige kulturelle kompetanse, en viktig motvekt til mediene når det gjelder å problematisere samfunnsspørsmål. Mange samtidskunstnere er dypt involvert i demokratiets vilkår, spørsmål knyttet til ytringsfrihet og toleranse og kulturelle endringsprosesser. Kunstens utviklingspotensial og egenverdi svekkes systematisk av tendensene i dagens kulturpolitikk.

Økonomisk og sosialt.

Det er en slående asymmetri mellom kunstneres profesjonelle virksomhet og deres økonomiske arbeids- og livsgrunnlag. Akseptable levekår og styrking av faglig infrastruktur er en forutsetning for en kunstproduksjon med høyt nivå. Det er avgjørende at stipend- og støtteordninger blir styrket, samt at offentlig bruk av kunst økes. Dette sikrer at kunstnerisk kompetanse opprettholdes. Offentlige innkjøp og oppdrag, utstillingsstøtte og nye visningsarenaer bringer kunsten ut i offentligheten. Velferdsordninger tilpasset kunstnernes arbeidssituasjon demper de verste utslagene av økonomisk utsatthet. En styrking av kunstnerpolitikken må komme nå - og ikke etter at dagens kunstnere er utslitte.

Frp og de andre.

Partiet som har utmerket seg ved å sette kunst på agendaen, er Fremskrittspartiet. Partiet har gjort det til valgkampsak å fjerne alle kunstnerstipend og garantiinntekter, og i tillegg kutte andre ordninger. Andre aspekter ved Frps kulturpolitikk lånes fra det som i dag synes å være tverrpolitisk konsensus: En vektlegging av kunstens koblinger til næringsliv og marked. Ifølge Ulf Erik Knudsen, Frps kulturpolitiske talsmann, har det "liten hensikt å skille mellom kulturpolitikk og næringspolitikk. Kulturlivet har best av å innrette seg etter folks ønsker, og da bør det ikke være nødvendig med store subsidier" (Dagbladet 18.05.07). Det er neppe andre partier som ville skrive under på denne erklæringen. Likevel, med reformer som undergraver kunstfaglig kompetanse og fravær av effektive tiltak som styrker kunstnernes situasjon, kan man få inntrykk av at den kulturpolitiske forskjellen består i at Frp er eksplisitte der de andre partiene er utydelige. Vi oppfordrer politikerne til aktivt å diskutere kunstens selvstendige verdi i samfunnet og ta ansvar for kultur-
livet ved å forbedre kunstnernes arbeids- og levekår!