HEISER FLAGGET. Det politiske Norge, basert på demokratiets prinsipper om at folket er representert av folket, har tatt sine beslutninger om hvilke oppdrag våre styrker skal utføre. Det er besluttet at vi skal heise det norske flagg i tre leirer i Afghanistan. Vi er i Kabul sammen med mellom 2 og 4 millioner innbyggere, vi er i Mazar é Sharif, en by med omtrent 200 000 innbyggere, og vi er i Meymaneh - som har cirka 70 000 innbyggere.

Styrker Hæren.

I tillegg står vi i beredskap for Nato, er klare til å reise til Afrika og er på jobb 24 timer i døgnet året gjennom her hjemme i Norge. Den politiske beslutning som la grunnlaget for et så omfattende engasjement fant vei gjennom Stortinget allerede i 2004, og peker på en betydelig styrking av Hæren frem mot 2009. Ubalansen mellom oppdragene i inn- og utland og ressurstilgangen skulle balanseres gjennom 1000 nye ansatte i Hæren. Som en konsekvens av politiske prioriteringer, er vi i dag totalt 2800 arbeidstagere i Hæren, en ikke ubetydelig økning fra bunnåret 2005. 2800 ansatte er omtrent en tredjedel av antall ansatte på Ullevål sykehus og omtrent fem hundre flere enn antall ansatte i Oslo politidistrikt. Det tar tid å bygge en hær, også fordi den består av så mye mer enn årsverk; den består av kompetanse og utrustning, evne og vilje. Om vi bemanner Hæren i løpet av to-tre år, så er den ikke en fullverdig kapasitet før også kompetansen er på plass. At Hæren de facto ble redusert til 2150 ansatte i 2005 - mens de første dønningene etter overforbruket i 2004 slo inn over oss - ser vi ikke konsekvensene av før nå. Mens vi bygger kompetanse og samtidig leverer styrker på tid og overtid, forvitrer både fag og utstyr. Vi er helt avhengig av at den planlagte økningen i bemanning forløper uforstyrret. Om vi på ny skulle bli utsatt for reduksjoner av personell og aktivitet, så er jeg redd vi gjør ubotelig skade på systemet hæren og dens omdømme.

Må lære kultur.

En av de viktige erkjennelsene jeg har gjort meg gjennom de senere år, er at førstegangstjenesten nå i større og større grad innretter seg mot de oppdrag vi utfører i utlandet. Kunnskaps- og ferdighetskravet til den enkelte soldat dreier i retning av sosiologi og antropologi. Vi skyver sakte, men sikkert tradisjonelle militære ferdigheter til side for kultur og religion. For oss må det være et både òg. Det er bare med etisk bevisste, kampklare og kulturbevisste soldater vi kan forberede oss på dagens og fremtidens trussel. En slik utvikling må vi berede grunnen for. Fremtidens tjeneste må gi flere soldater med mer erfaring, som blir lenger i sin tjenestestilling. Den må gi avdelinger som kan sendes ut i de oppdrag våre politikere ønsker - på kort varsel. Gjennom bøkene til Khaled Hosseini møter vi samfunnet slik det møter våre soldater i Afghanistan. De forklarer hvorfor, både bøkene og soldatene.

Trenger hjelp.

Det norske forsvar er altfor lite etter alle andre målestokker enn kvalitet og ressursmessige rammer. Det tar mange år å gjenopprette et forsvar med større kapasitet. Det er ikke opp til meg å vurdere om dette utgjør en sikkerhetsrisiko, blant annet med tanke på utviklingen i nordområdet, men andre land vurderer annerledes enn oss; det er for eksempel gode grunner til at Danmark vurderer sine sikkerhetsbehov så annerledes, at de holder seg med en hær mer enn dobbelt så stor som den norske. Konsekvensen for oss er at vi er mer avhengig av hjelp fra andre enn vi kanskje noen gang har vært før. For et land som gjerne vil være en betydelig aktør på den internasjonale fredsskapene arena, og som har et særlig ansvar som hovedleverandør av energi til Europa, blir det naturlig å spørre seg om vi i langt større grad må stille opp når vi blir spurt?

Av og til folket.

På kort sikt lykkes vi imidlertid på grunn av et enestående offiserskorps, og bedre mannskaper enn noen gang, som til tider arbeider anaerobt for å løse oppdragene vi mottar. Jeg vet det ikke er med lett hjerte at soldatene melder til sine tillitsvalgte at nok er nok, som nå. Vi er av og til folket, vi ønsker å bidra hjemme og ute så mye som mulig. Spørsmålet er: Hvor lenge kan man arbeide anaerobt før man stivner og må gi seg?