Det eldste, fra et planteprosjekt i Mosambik, er 25 år gammelt. Et annet eksempel fra Zimbabwe er 17 år gammelt og to andre dårlige erfaringer Refsdal har med norsk bistand stammer fra 14 og 9 år tilbake. Det føles urimelig at dagens virksomhet skal bedømmes utfra opptil 25 år gamle eksempler. Dersom bistandsdebatten skal bringe oss videre, må den bygge på dagens realiteter, som er ganske forskjellig fra den perioden Refsdal refererer til.Norsk bistand formidles via et stort antall organisasjoner, offentlige og private, nasjonale og internasjonale. Bistand direkte til mottagerland ytes med utgangspunkt i landenes egne utviklingsplaner og stadig oftere i tett dialog med andre giverland for å få best mulig effekt av pengene. I det praktiske bistandsarbeidet har det skjedd en markert dreining bort fra de store norskfinansierte prosjektene til budsjettstøtte og annen type samarbeid hvor nasjonale myndigheter har ansvar for så vel planlegging som gjennomføring. Refsdal har rett i at store pengestrømmer er en utfordring. Derfor fokuseres det også på anti-korrupsjonsarbeid og støtte til å bedre styresettet i det enkelte land. "Olje for utvikling" er et eksempel på denne tilnærmingen. Dette er et bistandsprogram som skal sikre at gevinsten fra oljeressursene i fattige land skal tilfalle fellesskapet, ved å skape styringssystemer som hindrer korrupsjon - slik at oljepenger kan gå til bygging av skoler og veier, og ikke havne i enkeltpersoners lommer eller på bankkonti i Sveits. Mye kan gå feil og et godt tiltak på en front, kan få negative følger på en annen. Derfor er det lagt ned mye arbeid i å evaluere, lære av feil og gjøre forbedringer. Bistandsdebatten er nødvendig, men helst basert på nyere erfaringer enn et kvart århundre gamle eksempler.