GJENSIDIG BEUNDRING. Det nye nå er at ideologisk forankring i sosialdemokratiet ingenlunde har noen edrueliggjørende effekt.Hydro-styret har gitt oss en ny forståelse av det vi kan kalle et gjensidig beundringssamfunn: Styret utbetaler 210 millioner kroner til 35 sjefer som ledd i avslutningen av selskapets opsjonsprogram. Vi som bare leser om dette skuespillet i mediene, blir også fortalt at de 35 sannsynligvis har fått 46 millioner mer enn de var berettiget til.

Ingen dissens.

Antagelig ser vi nok et eksempel på gruppetenkning à la Nixons Hvite hus i sin tid: Ingen dissenser er rapportert hittil. Vi har å gjøre med det klassiske syndrom av ja-menn og -kvinner i lukkede rom.Å si at styret har beveget seg i en juridisk gråsone, er en omsorgsfull måte å si det på. Regjeringen, som på ny ser sin impotens stilt nakent til skue, lover - nokså blekt - gransking. Det er antagelig bare en ren formsak. Granskingen vil neppe føre til noe.

Forakt for samfunnet.

Det er flere måter å betrakte denne gullkalvdans på. Den moralistiske tilnærming preller av som regn på nytjæret tak. Saken egner seg best som illustrasjon på en bransjespesifikk måte å tenke på i deler av landets næringslivselite. Først og fremst dreier det seg om forakt for det samfunn som omgir bedriften og de normer som styrer alle oss andre.Jan Reinås og hans styremedlemmer viser for hele landet sin grunntese: Økonomien er et samfunnsdomene totalt avsondret moralske bedømmelser som gjelder i det øvrige samfunnsliv. Og lukket for innsyn. Har det vært noe mer enn hundre års arbeiderreisning i dette land har dreid seg om, så er det nettopp å rive sløret vekk fra denne ideologien.Man gisper over en slik arroganse. Hydro-styret vil antagelig forsøke å si at deres virksomhet er av en så enorm betydning for samfunnet forøvrig at unntaksbestemmelser for honorering her må gjelde. De vil også si at hvis ikke norske direktører omgjøres til slektninger av Kong Midas, vil de flytte utenlands. Hvilket forlengst er tilbakevist: Norske bedriftsledere overvurderer sin markedsverdi ute.Dette resonnement illustrerer det Karl Marx forsto som falsk bevissthet: Projisering av særinteresser som samfunnets allmenninteresser.

Ingen begrunnelse.

Lønnsforskjeller begrunnes gjerne med henvisning til kompetanse og samfunnsnytte. Men vi vil aldri få noen begrunnelse fra Jan Reinås for hvorfor en gruppe bedriftsledere med en nokså middels utdanning bør honoreres hinsides lønningene til f.eks. landets statsminister eller hjernekirurger som redder barn med svulster.Det tales om dyktighet. Men her har vi å gjøre med mennesker som honoreres i hovedsak på grunn av verdistigning som følge av markedsfluktuasjoner som ligger hinsides direktørenes kontrollområde, for eksempel stigning i oljeprisene.Underlig hvordan den klassiske sosialistiske kritikk av kapitalistisk parasittisme og grådighet gjennom det som spottende ble kalt arbeidsfrie inntekter, viser sin aktualitet. Har vi å gjøre med en machokultur der lønnen er bare en annen måte å differensiere seg på overfor folk som har alt, men som ikke har andre arenaer enn lønnen å konkurrere på?

Hvor er motmakten?

Underlig også hvordan gamle Marx har sagt mye treffende om nettopp slike segmentdannelser hinsides normale kontrollprosedyrer og vanlig etikk: Kapitalismen må forsvares mot sine egne.Og hvem minnes vel ikke John Kenneth Galbraiths observasjoner for omkring 50 år siden i "Den nye industristaten" om teknostrukturens nye rolle og "the managers" som tar all makt på bekostning av eierne og det omkringliggende samfunn. Og sa han ikke noe om nødvendigheten av motmakt, "counterwailing powers".Hvor er den her?Når så sentrale beslutninger så systematisk unndras noen form for offentlig prøving, har vi naturligvis også å gjøre med et krisetegn for demokratiet, en styreform som i sin essens dreier seg om likhet, ikke bare i levekår men også i påvirkningssjanser overfor fordelingen av samfunnsressurser.Når også ideologisk forankring i sosialdemokratiet ikke hjelper som kompass i disse grunnleggende maktspørsmål, har vi et problem.Som samfunn. Som folk.