EN SPRENGT VERDEN. Den verden Thorbjørn Jagland beskriver i Aftenposten-kronikken "Vi som elsker Amerika" 6. august, på selveste Hiroshima-dagen, er en apolitisk og uforutsigelig verden, en verden sprengt i filler, en verden som ikke er gjenstand for mer eller mindre rasjonelle strategiske initiativer.

Naive likesinnede.

Det er en verden dominert av noen merkelig naive likesinnede, som ønsker fred og frihet og fremskritt og likevel er så sårbare for angrep fra mørkemenn med føydale idealer, at våre merkelig naive likesinnedes liberale ryggmargsreflekser er i ferd med å bli utslitt.Det er en verden hvor ordet muslimsk assosieres med blodbad, voldsbruk og terror, mens aktive krigshandlinger begått av Vesten, Amerika eller USA beskrives som intervensjoner, hvorpå det tas til orde for "en bred internasjonal koalisjon av tålmodig oppdemming {mdash} både moralsk, politisk, etterretningsmessig, økonomisk og defensivt militært".

Defensiv = offensiv.

I virkeligheten er jo alle kriger forsvarskriger. Det var det tyske forsvaret som inntok Norge i 1940, ikke det tyske angrepet. Det var kampanjer for å trygge egne grenser som førte til Romerrikets ekspansjon, og så videre:Både krigen i Afghanistan og krigen i Irak ble markedsført som forsvarskriger, og hvis vi skal være semantisk mer enn politisk korrekte, heter det selvfølgelig: Krigen mot Afghanistan og krigen mot Irak. Jagland skriver at han var motstander av den siste, men som tilhenger av den første gjør han som en konsernsjef med næringsvett: Utløser sine ideologiske opsjoner og hevder at "det går bedre og bedre i Afghanistan hvis man ser bortenfor medieoppslagene om volden".

Se bort fra Irak?

Hvor langt bort skal vi se? Hvorfor kan vi ikke se bort fra Irak også? Det går bedre og bedre i Irak hvis vi ser bortenfor medieoppslagene om volden, det er klart. Problemet er bare at volden, hverken i Afghanistan eller Irak, oppstår i mediene.Problemet er også at Jaglands kronikk er et slående eksempel på medienes vold mot virkeligheten.Hvorfor det? Fordi han vil se bort fra den. Fordi han ikke beskriver den. Fordi han drar noen mer eller mindre hjemlige fiendebilder opp av skjortelommen og avleder oppmerksomheten fra de konflikter vi, som demokratisk ansvarlige mennesker, burde kunne ta stilling til.

Kjærlighet gjør blind.

Til forsvar for sin blindhet hevder Thorbjørn Jagland at han elsker Amerika, og med Amerika mener han USA. En skal ikke ha studert mye internasjonal politikk for å forstå at stortingspresidentens edlere følelser er irrelevante i denne sammenhengen.Selv en middels sløv grønnskolling kan finne det foruroligende at en tidligere utenriksminister må gripe til slike argumenter. Det virker mildt sagt desperat, og hvis det er noe vi alle bør skånes for, så er det flere desperate handlinger i dette politiske minefeltet.

USAs aggresjoner.

Helt siden USA og Storbritannia veltet demokratiet i Iran, for mer enn femti år siden, har det såkalte Vesten foretatt en mengde uhellsvangre, og uansett politisk standpunkt: Sterkt kritikkverdige, strategiske disposisjoner i Midtøsten og Sentral-Asia. I Norge som i USA kom den sterkeste motstanden mot USAs krigføring i Afghanistan og Irak fra fagmilitært hold.Vi kan velge å se på den politiske ledelsen i USA som en samling krigskåte idioter, ute av stand til å lytte til rasjonelle innspill. Eller vi kan tolke den samme ledelsen som erfarne maktpolitiske aktører med strategiske siktemål som gjorde den ellers fornuftige kritikken, og det åpenbare sjansespillet, irrelevant i egne øyne.Jeg vil påstå at den siste beskrivelsen er langt mer dekkende, og det er ikke engang kritisk å hevde at religiøs eller kulturell pluralisme har lite med disse strategiske siktemålene å gjøre. Politimester Bastian er en fiksjon, det er ikke han som styrer verdens ledende økonomiske og militære stormakt.

Oppdemming med historieløshet.

Når det gjelder den påståtte krigen mot terror, setter Jagland sin lit til det særdeles tåkete begrepet "oppdemming", som ikke blir mindre uklart når han utdyper: "Det var en strategi som ble brukt tålmodig i tiår etter tiår mot Sovjet-imperiet under den kalde krigen. Imperiet falt uten en eneste krig."Den første påstanden er en tendensiøs glorifisering av dominoteorien, den siste er tullprat: Det var mange kriger på 1960-, 1970- og 1980-tallet. Det var ingen massiv konfrontasjon mellom de to supermaktene Sovjetunionen og USA, men det var mange kriger og mange millioner drepte. Den som skraper litt svada av hukommelsen, vet også at det var en god del terrorisme på den tiden.

Hendelsesrike tider.

Israelske terrorister aksjonerte på Lillehammer, i 1958 var det statskupp i Frankrike, det tyske og det italienske demokratiet vaklet, og det som kanskje særlig er verdt å minnes, som et eksempel til etterfølgelse, er hvordan det britiske regimet reagerte, da Harrods ble sprengt og Lord Mountbatten ble drept, av irske katolikker som hadde en lang og voldelig historie i forhold til det britiske herredømmet. Da som nå var det mange irske katolikker i Storbritannia, og det er klart at noen av disse ble ofre for britiske feilgrep. Likevel virker det ganske uskyldig sammenlignet med det mange opplever i dag.

Demokrati, ikke luftslott.

Thorbjørn Jagland bygger en vag argumentasjon, over en virkelighet som ikke fins. Derfor er han en trussel mot demokratiet: Han er stortingspresident, og kan ikke forsvare det. Hvorfor skriver han da en kronikk? Allahu akbar? Er det ikke bedre å drøfte det som foregår?Det burde i det minste vekke interesse.