ARKTISK POLITIKK. Territoriell suverenitetshevdelse lå bak koloniseringskappløpet og det endelige kappløpet til polene. Omfattende polarforskning på 18- og 1900-tallet, samt Amundsen og Nansen, sørget for et renommé som ledende innen det "polare".Har verden forandret seg siden jaget om å nå verdens ende først tok til? Sist uke uttalte Canadas statsminister Stephen Harper at Russland forsøkte å bringe verden tilbake til det 15. århundre. Verden er imidlertid svært forskjellig. Russlands initiativ signaliserer et politisk fremstøt i en verden som har endret seg etter den kalde krigen.

Håndtering av ressurser.

Norge har bygd et godt forhold til Russland i nord, blant annet gjennom Barents-samarbeidet som ble etablert i 1993.Gjennom Norges aktive rolle i samarbeidet er det naturlig at landet tar føringen når det gjelder å reposisjonere Barents-regionen i en større sammenheng, og via sin deltagelse i Arktisk råd og den nordlige dimensjon ta en ledende rolle i den internasjonale debatten om hvordan best å håndtere rettighetene til de arktiske ressursene.Transnasjonale spørsmål som klimaendringer, ressursutnyttelse, fiskekvoter og fauna er svært viktige for Norge. Hvorfor virker da Norges verdier og holdninger langt mindre kjent internasjonalt enn Amundsen i Antarktis?Man trenger ikke avfeie den siste tids hendelser som politisk tøys, eller dele den kanadiske statsministerens syn. Den 11. august uttalte BBCs Lee Carter at "det som har manglet i debatten har vært spørsmålet om hvor miljømessig ønskelig det er å utnytte Arktis og ressursene i området". Hvordan kan Norge utnytte denne muligheten?I oktober i fjor overtok Norge formannskapet i Arktisk Råd. Norge har allerede påpekt at rådets fokus bør vris bort fra den tradisjonelle nordamerikanske oppfatningen av Arktis fordi nye spørsmål har dukket opp (for eksempel klimaendringer, bærekraftig bruk av ressursene og forurensning).

Norge som brobygger.

Ved å bruke Barentssamarbeidet og forholdet til Russland til å bygge en ny regional nisje i internasjonal arktisk politikk, kan Norge bli en brobygger mellom Russland og Europa (hvis Norge ikke griper denne muligheten, vil Finland som EU-medlem helt sikkert gjøre det).Retoriske initiativer behøver å følges opp handling. Dersom Norge ønsker å bli husket for å ha skrevet nye regler for "Risk"-spillet om Arktis, må man være til stede. Norge ble, som eneste land, tilbudt å holde en tale ved Russlands offisielle åpning av det internasjonale polaråret i juni. Alle politiske beslutningstagere var der, med unntak av presidenten.Norge valgte ikke å delta, og gikk glipp av en mulighet. Deltagelse ville ha forsterket Norge som en viktig nabo for Russland og som en polarnasjon. I tillegg til å oppnå åpenbar "goodwill", kunne Norge også ha fått høre om Russlands planer under Nordpolen.Russland har ikke en uttalt strategi for nordområdene, men de jobber aktivt. Jernbanen Murmansk-St. Petersburg er blitt modernisert, en plan for rekonstruksjon av havnen i Murmansk er til behandling i regjeringen, isbryterflåten blir omorganisert, og militær aktivitet er økt i det siste.

Forsknings- og militærsamarbeid.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har bedt nasjonen om å trekke sammen for å gjøre nordområdestrategien til en realitet. Dette virker som et perfekt tidspunkt for å gjøre nettopp dette. Å søke forsknings- og militært samarbeid med Russland i nord synes nå som et naturlig neste skritt for å bidra til en ny vinkling i diskusjonen om rettigheter i Arktis.Fra å være en terra nullius-region og en skueplass for spenninger under den kalde krigen, er sikkerhet igjen på agendaen i nord. Men nå i form av energi- og ikke minst miljøsikkerhet. Vinteren er på vei her i nord - er det på tide å ta en tur på ski, eller er det en mulighet å minne verden på at Norge er en aktør i det globale nordområdet og ledende i Barents-diplomatiet?