DEMOKRATIETS PREMISSER. Sigurd Skirbekk reiser et spørsmål i Aftenpostens kronikk 28. juli som gjør seg fortjent til refleksjon om premisser og kontekst. Premisser, fordi vi gjerne ser på demokratiet som et uttrykk for et praktisert verdisystem det er nærliggende å identifisere seg med. Kontekst, fordi det ikke alltid er klart hvilken kontekst vi har i mente når argumentet om demokrati fremmes.

Diskuterer ikke.

Skirbekk har rett i at vi ikke diskuterer det opplagte og dermed lett glemmer forutsetningene. Heller enn å gi tilslutning til det statiske premisset "demokrati", kan det være på sin plass å problematisere anvendelsen av argumentet i en internasjonal kontekst.Det er nettopp dette premisset som dormer i Skirbekks observasjoner og analyser. Det tangerer også den politiske anvendelsen av demokrati som et ubetinget, alltid implisitt, og nesten uovertruffent argument i internasjonal politikk. Det er forskjell på å si "demokrati" og "demokratisering". Det siste er gjerne anvendelsen av begrepet i en kontekst som kanskje tillater det (det er god tone i internasjonal politikk), mens det første er det sett av praksiser som betinger anvendelsen. Analysen av valgsystem, institusjoner, politisk kultur og velgerpreferanser passer for systemer som praktiserer, og som lenge har praktisert demokrati.Der treffer Skirbekk spikeren på hodet. Han foreslår at Norge burde fokusere mer på forutsetningene for demokrati, enn å hoppe på enhver endring som et uttrykk for at våre verdier omfavnes og innføres.

Syklisk tilbakegang.

Alle studier av demokratiets kår i verden viser nedadgående trender. Demokratisering erstattes av autoritære regimer. Dette henger mer sammen med demokratisering enn demokrati. Når vi sier demokratisering, mener vi strengt tatt at reformer innføres, at det politiske systemet er i total omkalfatring, at institusjoner ikke er rotfestet i aktive velgermasser, og at selve systemets utgangsverdi er usikkert.Det blir en flat politikk som mener seg å skue robuste sivile samfunn i enhver statskollaps, som omfavner ethvert valg i en situasjon der de statsbærende institusjonene raser sammen som "folkets vilje" og som - ikke minst - går i intellektuell spagat mellom båten og brygga i et forsøk på å klassifisere systemer som mobiliserer på et helt annet grunnlag enn partipreferanser.

Nasjonale verdier.

Verdien demokrati er kanskje anerkjent. Det er stadig flere statsmenn som ønsker å sole seg i glansen av disse verdiene, men selv de som aktivt gjør det faller raskt tilbake på et sett av underforståtte nasjonale verdier. I vårt naboland Russland sa president Putin nylig at han er "en absolutt og renskåren demokrat", som om det var en verdi ved hans egen person, og ikke et system for like vilkår for opposisjonen og vekstvilkår for det sivile samfunn.Om man kunne snakke om en "tredje bølge" i demokratiseringen for noen år tilbake, står man nå overfor en syklisk betinget tilbakegang, der mange som har eksperimentert med verdiene nettopp har funnet ut at de ikke passer.

Løsningen på hva?

Venstre-politikeren Linn Beate Kaald Thoresen imøtegår Skirbekk i Aftenposten 6. august og snakker varmt om demokrati som en kilde til velvære. Demokrati som løsning forutsetter imidlertid en klar forståelse av et problem. Om problemet er et autoritært regime, så er nok demokrati løsningen. Men demokratier lever ikke i et lufttomt rom. Regionalisering er et tilstøtende argument, dvs. sammensveisingen av nye demokratier i et system av relasjoner basert på handel, migrasjon, transparente grenser og endrede samfunn.Disse er gjensidige forutsetninger for hverandre, fordi byråkratier kan forholde seg til en ny agenda, det sivile samfunn styrkes, og økonomisk interaksjon fremmer en konstruktiv samarbeidsagenda. Dette er det utvidede Europa, og da forstår vi en dynamisk EU-prosess selv om vi kanskje av politiske årsaker ikke liker å forstå akkurat det.Men om vi gjør det, er det også slik at regimers respons på denne agendaen kan fortelle mye om hvor de går hen. Om de sier nei til integrasjon, har man et problem. Demokratiet er kanskje løsningen, men det er en sårbar løsning, som Skirbekk sier. Og den lykkes ikke alltid.