En lederskikkelse. Grünfeld var, blant mye annet, en forgrunnsfigur innen norsk sosialmedisin. Han har vært en lederskikkelse innen rettpsykiatri og sexologi, og var en av pådriverne for den loven som sikrer at norske jenter kan ta abort uten å måtte brette ut sitt privatliv for vilt fremmede mennesker.Tidligere måtte de det. Før Berthold Grünfeld og Aud Blegen Svindland - de som snakket mest prinsipielt og bar fanen høyest - fikk gjennomslag for at det uverdige nemndsystemet måtte bort.

Den enkelte kvinnes valg.

Selv er jeg abortmotstander, men tilhenger av den loven Grünfeld og Blegen Svindland gikk i bresjen for. Den medførte at antallet aborter gikk ned. Kanskje og sannsynligvis fordi den enkelte kvinne var nødt til å ta valget selv, og ikke hadde noen nemnd å gjemme seg bak. Hva vet jeg?Det jeg vet, er at dette var en stor og viktig innsats i norsk samfunnsliv. Den blir ikke nevnt med et ord i dødsrunen fra NTB, som i sin tur ble kolportert av avisenes nettutgaver. Det som derimot ble nevnt, var at han var "sønn av en jødisk prostituert kvinne".

Inn i sin tid.

Sannheten er en ganske annen. Sannheten er at han var en nordmann av kaliber som gikk inn i sin tid og brukte sine evner på alvorssaker. Men det vedkom altså ikke NTB da han falt fra. Ikke dem, og ikke slike som NRK, Dagbladet og Aftenposten som bare var tre av mediene som brakte den "egentlige" sannheten til torgs.På sine nettsider hadde VG sakset denne fotnoten til Grünfelds ettermæle. Det var bra, uten at det skal være noen premie for å oppføre seg ordentlig. Det sørgelige var likevel alle disse som ikke klarte å dy seg for å bringe videre hvem denne Grünfeld egentlig var for en. Det var som om bygdesladderens lynende pisk smalt gjennom Medie-Norge. Sannheten om denne fyren var nemlig slik og slik.

Utenfor ekteskap.

Jeg bor i en by der det finnes en rekke svære bygninger reist til ære for en jøde født utenfor ekteskap. Jeg synes godt om det, men jeg går ikke rundt og peker på disse flotte byggverkene og sier at det er litt pussig at Hans mor ikke var gift da hun fikk ham. "Trolovet", sier evangelisten, og den har vi liksom hørt før.Norske medier, derimot, tok bladet fra munnen da de skulle formidle at en mann som hadde satt spor etter seg var gått bort. "Sønn av en jødisk prostituert kvinne", det var slik vi skulle huske ham, fordi noen hadde kommet til at fordi det var "sant", ja, så var det også sant.

Regi på seg selv.

Hva som er sant om hver enkelt av oss, er noe vi gjerne vil ha en viss regi på selv. Hvis man tar seg best ut fra venstre, vil man helst fotograferes fra venstre. Hvis man er verdensmester på skøyter, vil man gjerne at det skal stå i nekrologen at man var verdensmester på skøyter - ikke at ens mor var prostituert.Det som gjør den aktuelle saken så ekstra fortvilende, er det dype enfoldet i formidlingen. At det finns deskmedarbeidere som synes "jødisk prostituert" er to ord det er uproblematisk å koble. At det er ufølsomt får så være. Det finnes mange kalde sjeler.

Blir til gift.

Det er når det treffer offentligheten at budskapet blir til noe annet enn følelseskulde. Det blir til gift. Budskapet blir at det ikke spiller noen rolle hva Berthold Grünfeld gjorde og utrettet. Vi vet nemlig hvem han er, og vi lar oss ikke lure. Det skrev Aftenposten.For en stakket stund satt jeg der og lurte på om det var "Völkischer Beobachter" jeg leste. Der pleide de å skrive slikt når store menn takket av for siste gang: "Sønn av en jødisk prostituert kvinne".Da jeg snakket med en av Grünfelds profilerte kolleger sa han med oppriktig sårhet "hva var det som skvalpet over her?" Og jeg godtar premissene for hans observasjon; at det ligger noe her og venter på anledningen til å skvalpe over. Et "noe" som er alt annet enn vakkert.

Stille protest.

Nylig var jeg i Bilbao og så den tyske billedkunstneren Anselm Kiefers meditasjoner over poeten Paul Celan. En tysk maler som gikk inn verket til denne rumenske dikteren som så mirakuløst overlevde tilintetgjørelsen. "Døden", sier Celan, "er en mester fra Tyskland". Og så ser jeg Kiefers stille, fortvilte protest. Et hviskende, nesten uhørlig "nei". En gråtkvalt, knugende billedserier som prøver å si at "jeg er tysk, jeg er ikke slik".Anselm Kiefer treffer oss så overveldende nettopp fordi han har forstått hvilken horribel verden vi ender opp med hvis det dystre enfold får lov til å spre seg, og det er lov å håpe at noen prøver å hente denne utstillingen til Norge.Vi trenger motgift.