Mer lystbetont læring?

"Det er der elever og lærere kan finne kunnskap som gjør læringen lettere og kanskje mer lystbetont," skrev lederen av skolebibliotekarforeningen, Marit Øgar Aasbrenn, om skolebiblioteket i en artikkel i Aftenposten 28. august.Jeg lurer virkelig på hvordan elektroeleven kan "finne kunnskap som gjør læringen (. . . ) mer lystbetont". Jeg tviler vel heller på at de fleste - om noen - skolebiblioteker har bøker som forklarer hvordan du skal koble eller sveise. Da jeg gikk elektro gk. og elektromekanisk vk1 på videregående, var det i all fall ikke et fnugg av slike bøker.Da jeg gikk allmenn påbygging og begynte å interessere meg for Dostojevskij, hadde biblioteket imidlertid bok på bok av ham. Hamsun og Ibsen dominerte også biblioteket. Eventyr på eventyr sto på hyllen. Kanskje er det disse som utvikler og fremhever mine ferdigheter innen kobling og sveising, eller gjør meg mer lystbetont?

Tilrettelagt for jenter.

I den grad man kan kalle skolebiblioteket en læringsarena som stimulerer til kunnskap og læring, gjelder ikke dette for alle lærere og elever, men i høy grad bare for allmennfagene. Disse blir en slags elite eller overklasse som får alle godene, og noen andre linjer kan også ha bruk for noen av disse godene, mens linjer som byggfag, mekanisk og elektro blir en underklasse uten nytte for skjønnlitteraturen biblioteket har å tilby. Dette er typiske guttedominerte linjer.Når det fra før av er kjent at skolen er bedre tilrettelagt jenter, og at gutter er de som leser minst, kunne man fort latt seg friste til å snakke om diskriminering eller om en ny intellektuell underklasse.Der man kjøper inn bøker allmennfagelevene drar nytte av, kompenserer man med å kjøpe inn blader om mer trivielle ting - som fotball, motorsport og musikk - slik at de som ikke interesserer seg for allmennfag eller skjønnlitteratur, også skal ha en grunn til å besøke biblioteket. Man kjøper også inn spill som elevene kan more seg med. Biblioteket kan således også virke som en sosial møteplass.

Ikke dannelsesinstitusjon.

Men tro ikke at bibliotekvesenet har gått vekk fra forestillingen om at de er en dannelsesinstitusjon. Marit Øgar Aasbrenn illustrerer dette ved å fremheve et sitat om hvor bra det er med skolebibliotekarer som har litteraturkompetanse. På de to første årene av bachelorgraden i bibliotek- og informasjonsvitenskap utgjør litteraturfag 25 prosent.Det er en illusjon, en frarivelse fra virkeligheten, å tro at biblioteket kan eller skal danne folket. Det burde ikke engang være en deloppgave for bibliotekaren. Jeg tror ikke jeg kan danne registudenter nå som jeg jobber i biblioteket på Kunsthøyskolen.

Utdanningen svikter.

Marit Øgar Aasbrenn har imidlertid et meget godt poeng når det gjelder Internett og bruk av det. De fleste bibliotekarer er, som hun skriver, "i forkant når det for eksempel gjelder bruk av Internett på en kritisk og konstruktiv måte". Men her svikter bibliotekutdanningen ved Høgskolen i Oslo. De har ikke et eneste rent kildekritikkfag, selv om det til en viss grad inngår i andre fag.Skolebiblioteket må lære seg å kjenne sin plass i skolevesenet. Det er ikke som "pedagogisk spydspiss" eller som "læringssenter", som høyskole- og universitetsbibliotek gjerne liker å kalle seg. Det er som sosial møteplass.

En ny skolefritidsordning.

Det moderne skolebiblioteket må vokse frem som en ny skolefritidsordning, der elevene kan komme og hygge seg med magasiner og blader - ikke om litterære verker de bør ha lest eller om kunstnere de bør kjenne til, men om interessene deres - og holde på med aktiviteter, enten det er å spille kortspill eller det er å sitte rundt et bord og snakke.Bibliotekarens rolle forsvinner ikke av dette. Han må fortsatt være der for å holde orden og ro (men det er lov å tillate et visst lydnivå), og for å rydde opp i rotet ungdommen gjerne steller i stand. Han må være der og hjelpe til med litteratursøk og veiledning. Han må være der for å lære elevene opp i kildekritikk.