Stakk av. Allikevel er det forståelig nok de sosiale sidene ved fenomenet som har stukket av med oppmerksomheten. Men ikke bare fordi graffiti er en kriminell handling. Det er også snakk om et sjeldent introvert formspråk. I denne artikkelen omtales utelukkende de estetiske aspektene i et forsøk på å forstå dem på deres egne premisser.

Intet forsvar eller forsøk

Dette er ikke et forsvar av graffiti eller et forsøk på å kalle graffiti kunst, slik det jevnlig gjøres. Målet med teksten er i stedet å forstå selve estetikken, og for å gjøre det er det nærliggende å henvende seg til kunstteorien for å låne et begrepsapparat.Referansepunktet blir hovedsakelig kunstkritikeren Clement Greenberg (1909-1994). Han definerte nærmest egenhendig den viktige modernistiske kunstscenen i New York på 1940-50-tallet. Dette er generasjonen til folk som Jackson Pollock med sine berømte sprutemalerier. Det er allikevel ikke den formale likheten mellom maleriene og graffiti som er grunnen til at vi her velger Greenberg, men måten han leste bildene på.Greenberg forsto at modernistisk maleri handlet om maleriet - ikke representasjon av følelser eller en utenforliggende sanseverden som i den klassiske tradisjonen. Mediet selv blir kunstens emne, dvs. påføring av farger på et flatt og avgrenset lerret. I tillegg kommer forståelsen av selve tradisjonen, en forvaltning av, og respons på, den arven og institusjonen som konstituerer malerkunsten.

Intern tilnærming

En svært intern og elitistisk tilnærming, altså. Det kan dermed virke litt urettferdig når siste kriterium listes opp: Forståelsen av kunstverket skulle være resultat av en spontan smaksdom, en allmenn estetisk og intuitiv opplevelse.Greenberg ble født i Bronx 1909, og omtrent seksti år senere avler samme bydel et annet kulturelt fenomen. Dette var graffiti, i alle fall slik vi kjenner den i dag. Tradisjonen med å skrive budskap på hus og vegger er kjent helt fra antikken, men frem til sekstitallet var formen hovedsakelig litterær og ofte politisk. Nå vokser imidlertid graffitien sammen med den spirende hip-hop-kulturen, og vi får "moderne graffiti" som dagens uttrykk er en direkte forlengelse av.

Forståelse viktig

Hva har så disse to fenomenene med hverandre å gjøre? Det viktigste er å forstå hvordan interne parametre preger begge leirer. Tenk på hvordan folk utenfor den etablerte kunstverdenen reagerte på modernistiske malerier på 50-tallet: De forsto dem ganske enkelt ikke - og det var aldri noe egentlig mål at de skulle forstå dem. Dermed trakk de seg tilbake til noe de kunne relatere til, det Greenberg kalte kitsch; i hans øyne dekorativ kvasikunst. I graffiti opererer lignende mekanismer. De fleste av oss vil kunne like det som er fargerikt, håndverksmessig og forseggjort. Tagging derimot bedømmes nesten unisont som søppel og rent hærverk.

Estetisk motivert

De som maler graffiti, vil som oftest være uenige i den første påstanden, nesten alltid i den siste. Og dette synes å være estetisk motivert. Men hva er det graffitimalerne feller sin estetiske dom på bakgrunn av hva som er enestående for akkurat denne uttrykksformen?1. Synlighet: Eksponering er et overordnet mål, hyppighet, kvantitet og dristighet ved valg av location hever (eller senker) estetisk kvalitet. En tag på et lite synlig sted er estetisk dårligere enn samme uttrykk på et utsatt sted. Herav kan også fargebruk avledes.2. Ulovlighet: Graffiti er forbudt. Det er ikke enestående i kunsthistorien at et uttrykk bannlyses, men vekten av punktet overfor, gir unike estetiske føringer: Krav om hurtighet har gjort spraybokser eller kraftige tusjer til en del av selve konvensjonen. 3. Tradisjon: Dette er det viktigste punktet, og vi gjentar det vi sa om Greenbergs modernisme: ". . . en forvaltning av og respons på den arven og institusjonen som konstituerer feltet". Man kan nemlig godt lage et synlig, ulovlig uttrykk med sprayboks uten at det regnes som graffiti. Utgangspunktet er i begge tilfeller bokstaver, men som i moderne malerkunst har graffiti forlengst frigjort seg fra kjennetegn som har med litteraturen å gjøre, for i stedet å dyrke en unik estetikk der selve mediet står som eneste referansepunkt.

Misforstås ofte

Og det er særlig dette siste punktet som forklarer hvorfor graffiti så lett misforstås. Som i modernistisk maleri er nemlig ikke kvalitet et utslag av formale kjennetegn alene. Det fremmes konsekvent et krav om en smaksdom - en estetisk og intuitiv opplevelse av verket. Meg bekjent er ikke de tre konvensjonene overfor tidligere listet opp og definert. Allikevel vil jeg hevde at de er sammenfallende med og definerende for det utøverne selv ser på som ikke bare bra graffiti, men graffiti pr. se. Den smaksdommen som felles, refererer automatisk til verkets sannhet i forhold til seg selv. Og oppfatningen formes umiddelbart. Dermed blir god graffiti det som eliminerer det ikke-essensielle: Maksimalt synlige bokstaver, utført med så stor møye kriminalitetsfaktoren tillater, henvendt til mediets estetiske tradisjon.

Ingen dårlig graffiti

Med andre ord: De aller fleste bedømmer simpelthen ikke graffiti som graffiti. Man tar tak i elementer fra andre uttrykksformer som håndverk, malerkunst, design og ornamentikk - akkurat slik modernistisk maleri forståelig nok ble feillest ut fra klassisk maletradisjon. Dermed blir et utsagn som "det er stygt" irrelevant, da skjønnhet på ingen måte faller innenfor målsetningen. Og selvsagt finnes dårlig graffiti. På samme måte som man måtte være trenet for å male modernistisk, finnes store mengder tagging som bare er hærverk. Men denne dommen kan bare komme fra innsiden av tradisjonen, ikke utenfra.Artikkelen er en versjon av en lengre artikkel som er å finne i Kunstmagasinet 3/07, som utkom i går.