Det motsatte viste seg å være tilfelle. Den faste lærerstaben på forfatterstudiet 2006- 2007, professor Lunden og teorilærer Leif Høghaug, hadde tydelig ikke sans for at studentene skrev tekster utenom obligatoriske oppgaver. I mars leverte jeg et romanutkast på 150 sider; Lunden leste manuset, vi avtalte en veiledningstime, som hun innledet med "dette har ikke jeg lest godt nok". Høghaug gjorde det enda enklere for seg selv: Han hverken leste eller ga tilbakemelding.

Kvasi.

Etter min mening preges studiet av en slags kvasiåpenhet, et dogme som lyder omtrent slik: "Her skal man få anledning til å dyrke frem sin egen særegne stemme, og det på sin egen, særegne måte." I og for seg vel og bra, hvis lærerkreftene med engasjement hadde lest studentens litterære arbeider og anstrengt seg for å gi velfunderte tilbakemeldinger, istedenfor å fylle klasserommet med uttalelser à la "å skrive er en prosess, det gjelder å komme i gang, alle må finne sin vei". Politisk korrekt drittslenging om USA og Frp-velgere har heller ikke noen plass i et klasserom, ei heller hvem som kjenner hvem - den slags. Og her tangerer vi noe av problemet med studiets tilsynelatende åpenhet. Å virkelig være åpen krever modenhet, at man er villig og i stand til å utfordre sine egne fordommer. Å prøve å forstå en litterær tekst krever anstrengelse og nysgjerrighet.Problemet med oppgaveskriving er dessuten, noe Thure Erik Lund påpeker i sitt essay "Om å skrive essays og romaner" (Om de nye norske byene, 2006), at skriveoppgaver lett forblir nettopp oppgaver, øvelser. Faren er at studenten innlemmer "skriving som øvelse", som en del av den litterære skrivingen, og venner seg til at "dette er bare øvelse" når han eller hun skriver. Den egentlige skrivingen settes på vent, til det store diktet, den store romanen. Da blir det ofte med øvelsen.

Frigjort tid.

Hvorfor ikke færre innleveringer i året, og tid til veiledning og manusutvikling? Dette er modellen ved forfatterstudiet i København, i Bø er det to oppgaveinnleveringer i uken. Det fører til mange langdryge og intetsigende tilbakemeldingsseanser. Ved færre innleveringer ville man også fått frigjort tid til å undervise i det som i dag mangler, litterært håndverk. I dag fremstår studiet som metodeløst.Det rare med forfatterstudiet var at det på tross av sitt skrinne innhold insisterte på å være seriøst, representert ved seriøse fremtoninger. Arbeidet man mutt og stille, tilfredsstilte man skolens kunstideal. Man snakket om mengdetrening, men en mengde på - la oss si 150 sider - må også arbeides med. Hvordan er vel et håndverk, som Atle Næss påpeker i sin artikkel i Prosa 05/07. Men dette håndverket hørte vi lite om, både fra skolens faste stab og de mange gjesteforeleserne. Bør man ikke engang forsøke å vise studentene håndverket i å bygge opp en fortelling? Dagens undervisning foregår i spennet mellom litteraturvitenskapen og selvrealiseringskurset, med gjesteforelesere som forteller studentene at de må finne sin egen stemme. Problemet oppstår i det Lunden og flere gjesteforelesere ber studentene stryke alt som har med politikk, psykologi, historie og den slags å gjøre. Finner man da seg selv?På spørsmål om hvordan vi skulle strukturere en fortelling, fikk vi flere ganger følgende svar: Les Solstad! Burde ikke et forfatterstudie kunne tilby noe mer metodisk enn å henvise til en autoritet? En autoritet som kanskje har hatt vel mye å si for det vi i Norge tenker at en roman er eller kan være. Da virker det langt mer konstruktivt å forsøke å forklare likheter og ulikheter mellom ulike genre og forfattere, mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, osv.I essayet "Den nye vinen. New New Journalism og litterær sakprosa i Norge" i Prosa 01/07 (også i kronikk og intervju i Aftenposten 11.2.07) skriver Aslak Nore om den nye litterære journalistikken, som opererer i spenningsfeltet mellom (skjønn)litteratur, journalistikk og akademia. Han refererer norske og amerikanske eksempler på forfattere som evner å gå inn i temaer som for eksempel rase og klasse, familie og kroppslighet. Her tror jeg også skjønnlitterære forfattere kunne ha mye å lære om metode - selv om dokumentarforfattere og litterære journalister er forpliktet med hensyn til fakta på en annen måte enn en skjønnlitterær forfatter.

Problematisere.

Et moderne forfatterstudium burde også kunne undervise i og problematisere det genreoverskridende og tverrfaglige. Man kunne lære om ulike genre i noe av den tiden som nå brukes til introvert språklek. I Prosa-essayet skriver Aslak Nore om fortellerhåndverket, han skriver blant annet om hvordan man skaper fortellerdriv, hvordan man integrer en historisk komponent i nåtidsplanet, og om kriteriene for jeg-et i en tekst. Jeg lærte mer fortellerteknisk av å lese dette essayet enn av et helt år ved forfatterstudiet i Bø.


Dette er en forkortet versjon av en artikkel i Prosa 05/07, som utgis i dag.