Etter mitt skjønn bygger Kolloen på en misforståelse av manges syn på Hamsun. Han spør: "Hvorfor kan dere ikke forsone dere med Knut Hamsun?"Jeg tror at de fleste forlengst har forsonet seg med ham, og har i hvert fall gjort det selv. Jeg har ikke følt slik avsky for Hamsun som Kolloen beskriver som en utbredt oppfatning etter krigen.Jeg har nemlig aldri trodd at det lå noen form for egeninteresse bak hans støtte til nazismen, men politisk naivitet. For øvrig er det min mening at myndighetenes oppgjør med Knut Hamsun etter krigen var en farse, og at offerets beskrivelse av det i boken "På gjengrodde stier" er et mesterverk. Men dyp respekt for forfatterskapet gir ikke tilstrekkelig grunn til å hedre mannen på en måte som opphøyer ham til en av de store personligheter bak vårt lands historiske utvikling. I en slik sammenheng kan man ikke skille mellom forfatteren og andre sider av samme person. Hvis man hedrer ham ved å oppkalle en sentral plass i landets hovedstad etter ham, opphøyer man hele mennesket til et mønster, selv om det ikke er hensikten.I Hamsuns tilfelle ville slik opphøyelse bli til historisk villedning: Man bør ikke se bort fra en persons skadeverk mot et folks kamp for frihet, fordi vedkommende var fremragende på andre områder.Riktignok bør man som oftest tilgi og forsone seg med skadevoldere. Men når man vil gi heder, må man vise måtehold, så den ikke fremtrer som en bagatellisering av plikten til å støtte menneskerettigheter og foreldrelandet i kritiske tider.

Mangel på respekt.

Så vidt jeg forstår dreier det seg nå også om et konkret forslag om å sette Knut Hamsuns navn på Christian Frederiks plass i Oslo. Etter mitt skjønn ville det vise mangel på respekt for en viktig del av vår historie. Det er hevdet med kraft at uten prins Christian Frederiks innsats i 1814, da Danmark avsto Norge til Sverige, ville Norge ikke oppnådd den grad av selvstendighet som det fikk i dette undrenes år, men blitt et lydrike under Sverige.Den utviklingen i 1814 som Christian Frederik spilte så stor rolle for, ga Norge de politiske institusjoner og konstitusjonelle regler som gjorde det mulig å fullføre frigjøringsverket i de neste 91 år, frem til 1905.

Begavelse og verdighet.

Dessuten var Christian Frederik en spennende personlighet, en begavelse som det er lettere å forstå etter opplysninger om at han ikke var biologisk sønn av den arveprinsen som ga ham hans kongelige verdighet. Både begavelsen og verdigheten brukte han, med betydelig risiko for sine egne personlige interesser, i sitt resultatrike arbeid for et fritt og selvstendig Norge.Å erstatte akkurat denne historiske skikkelses navn med navnet til en av vårt lands mest kraftfulle støttespillere for nazismen, ville gi et historisk signal som jeg ikke er enig i - for å si det mer forsiktig enn saken egentlig fortjener.