Stort løft. Det er uten tvil et voldsomt løft som er gjort med innføringen av DKS. Tusenvis av skoleelever har fått oppleve flotte produksjoner av god kvalitet innenfor mange uttrykk, noe som ellers ikke ville være tilfelle. I inneværende skoleår er det satt av hele 167 millioner kroner til tiltaket. Men blir alle disse pengene egentlig anvendt på en god nok måte?

Nye utfordringer

Hele ideen med å koble skole og kultur byr naturligvis på utfordringer. Etter flere år med erfaring er nå DKS behørig evaluert av utredningsinstituttet NIFU. Evalueringen til forskerne Borgen og Brandt har fått tittelen "Ekstraordinært eller selvfølge?". Fra sammendraget i evalueringsrapporten står følgende: "En av evalueringens konklusjoner er at når det ekstraordinære kan kobles til den selvfølgelige skolehverdagen av elever, lærere og skole, da blir kunst- og kulturformidlingen en ressurs som kan brukes ut over den enkeltstående hendelsen." Det er nettopp denne ressursen vi er redd for at skolen ikke klarer å utnytte. De gode eksemplene finnes naturligvis, men ved altfor mange skoler blir DKS kun et ekstraordinært isolert tilbud til en ellers vanlig skoledag. Danseforestillingen, teateroppsetningen eller forfatter-besøket oppleves ofte som et brudd i skolehverdagen - noe flyktig og forbigående. En fin og sikkert kjærkommen adspredelse i skolehverdagen, men også bare det. Vi mener at dette ikke er godt nok. Vi frykter for at elevene kun blir sittende igjen med "fast food" når de faktisk kunne fått en skikkelig og velsmakende gourmetopplevelse.

Viktige målsettinger

Én av de tre hovedmålsettingene ved DKS er at den skal "medvirke til og utvikle en helhetlig innlemmelse av de kunstneriske og kulturelle uttrykkene for å realisere skolens læringsmål". Kunstopplevelsen skal altså inngå i ett eller flere av skolens læringsmål. Det kan for eksempel være at man i 4. klasse i norsk skal lære om enkelte forfattere/dramatikere, dramatisering og rollespill. Når en teaterforestilling da kommer til skolen, bør læreren legge til rette for både for- og etterarbeid som er knyttet til forestillingen, for på den måten å oppfylle læringsmålet. Problemet i dag er at svært mange lærere i grunnskolen vil si at de ikke besitter den kunstfaglige kompetansen til å klare nettopp dette. Det er også et sørgelig faktum at dagens lærerutdanning ikke gjør situasjonen bedre. En lærerstudent i dag kan i praksis velge kunstfagene helt bort. Dette får den naturlige konsekvens at målsettingene til DKS vanskelig kan realiseres, både nå og i all overskuelig fremtid.

Mye mangelfull innsikt

Altfor mange lærere har rett og slett mangelfull innsikt i det kunstpedagogiske kunnskapsfeltet og den estetiske dimensjon ved læring. Det er paradoksalt at politikerne vil at DKS skal innlemmes i skolens læringsmål, samtidig som de har laget en lærerutdanning som ikke sørger for at lærerstudenter får et minimum av estetisk kompetanse. Det er ingen tvil om at DKS har et stort potensial til en unik kobling mellom kultur og skole, men vi er opptatt av at dette ikke bare skal bli flyktige gjestevisitter i skolen. Får for eksempel en DKS-produksjon konsekvenser for hvordan elevenes ukeplan blir seende ut? Hvor mange lærere velger å legge bort den faste leseboken den uken man får forfatterbesøk, og isteden fokuserer på forfatterskapet til vedkommende? Hvor mange lærere velger å la KRL-faget få utvidet plass fordi teaterforestillingen de skal se på tar opp etiske problemstillinger? Velger de fleste lærere i det hele tatt å bruke kunstopplevelsen for alt det den er verd i ungenes konkrete skolehverdag?

Hvorfor forstås ihjel?

Noen vil sikkert spørre seg om hvorfor kunsten skal forstås ihjel innenfor velmente pedagogiske forståelsesrammer. Vi vil heller snu det på hodet og spørre hvorfor en 5. klasse som sitter fordypet i en nøye planlagt arbeidsplan, plutselig skal avbrytes for å gå i gymsalen hvor det er danseforestilling, for så å gå tilbake til egennavn og fellesnavn? Blir det en fullverdig opplevelse? Kanskje er det vel en hensikt med det? Vi er opptatt av at kunstopp-levelsen må bli en del av den selvfølgelige skolehverdagen som NIFU-forskerne snakker om. Men hvis ikke skolen makter å sette kunsten inn i en større pedagogisk sammenheng, kunne man ikke like godt bruke alle pengene på å gi barn og unge fribilletter til ordinære kunst- og kulturoppsetninger på fritiden? Når hundrevis av millioner satses, må politikerne samtidig sørge for at skolene har kompetente og oppmerksomme lærere som klarer å utnytte kunst og kultur som en pedagogisk ressurs og øyeåpner. Kun da kan lærere bli reelle brobyggere mellom kunstuttrykkene og skolehverdagen. Klarer man ikke å koble disse, blir ikke den kulturelle skolesekken på langt nær så full som den kan bli dersom man ser mulighetene som ligger der.