KREDITTKRISEN i USA etterlater seg stadig flere falne toppsjefer. I går ble Citigroup-sjef Charles Prince sparket etter katastrofale utlånstap for investeringsbanken. I forrige uke var det Merrill Lynch-sjef Stan O'Neal som måtte gå.Men O'Neal utløste mer enn sin egen fallskjerm, tilsvarende 870 millioner kroner, da han gikk. Sluttpakken satte også i gang en uvanlig bølge av politisk indignasjon. Det er ikke hverdagskost at amerikanske politikere blander seg inn i næringslivets avlønningssystemer, men O'Neals fallskjerm ble for drøy.Nå trekker Kongressen et gammelt lovforslag frem fra skuffen. Det skal gi aksjonærer større makt til å gripe inn mot toppsjefer som tar med seg sluttvederlag på flere hundre millioner dollar.

Husløse familier.

De ti største sluttpakkene i amerikanske børsnoterte selskapers historie varierer fra 390 millioner til 1,9 milliarder kroner, og trenden er økende (se oversikten i Aftenpostens økonomiseksjon). For å sette dette i perspektiv, er det nødvendig å forklare hva som for tiden skjer i det amerikanske boligmarkedet. I industribyen Cleveland i Ohio, kjernen i USAs gamle industriområde, står nå hvert tiende hus tomt. Hele nabolag er blitt pantsatt og vandalisert. Husene er blitt spikret igjen. Byen venter en regning på over hundre millioner dollar for å rive de vandaliserte husene. Totalt har 1,7 millioner amerikanske hjem blitt tvangssolgt de første åtte månedene av 2007. To millioner familier er forventet å miste hjemmene sine de neste to årene.

Risikogalskap.

Krisen viser oss nok en gang hvor tett finansbransjen og samfunnet generelt i realiteten er knyttet sammen, for under boligkrisen ligger amerikanske bankers ekstreme jakt på avkastning. Så lenge rentenivået lå lavt, syntes ingen risiko å være for stor for amerikanske banker, men høyere renter utløser nå problemer for låntagere med svak økonomi. De klarer ikke lenger å betjene gjelden, og bankene blør. Merrill Lynch har så langt tapt 8,4 milliarder dollar - tilsvarende 20 prosent av bankens egenkapital.

Syke incentiver.

Fallskjermsgalskapen og kredittkrisen handler i bunn og grunn om det samme fenomenet: skjeve økonomiske incentiver. Utlånskrisen er et klassisk eksempel på hvor usunt det er for en økonomi å forholde seg til unaturlig lave renter over lang tid.Fallskjermgalskapen viser hvor usunt det er at toppsjefer gis motiver for å ta ekstrem risiko.Det er åpenbart at mennesker som vet de utløser utbetalinger på en milliard kroner når de mislykkes, kan være villige til å strekke seg helseløst langt i jakten på profitt. Vi har sett de samme tendensene i opsjonssaker. Ironisk nok var det den forrige store lønnsdebatten i USA som ryddet veien for eksplosjonen i bonus- og opsjonsprogrammer. Da Kongressen endret skattereglene i 1992, var hensikten å straffe selskaper som betalte sjefen over en million dollar i året. Men toppsjefene ble aldri lavere lønnet. Bare annerledes. Gratis kjøpsopsjoner, bonuser og intrikate pensjonsordninger overtok for ordinær lønn, og de ubehagelige bivirkningene ble for alvor synlig da Enron gikk overende for fem år siden. I dag - seks år senere - kan det virke som om denne lærdommen fortsatt befinner seg lysår unna amerikansk politikk og næringsliv.

Politisk risiko.

"Statlig eierskap er en forsikring mot et norsk Enron", sa finans- og industrimannen Inge K. Hansen i et intervju i 2002. Han merket en positiv interesse blant utenlandske investorer for den norske modellen. "Staten er en god eier fordi den har evne og vilje til langsiktighet", mente Hansen.Vårt hjemlige rabalder da næringsminister Dag Terje Andersen i sommer kastet Jan Reinås som styreleder i Hydro på bakgrunn av ubeskjedne opsjoner, får fornyet interesse med kredittkrisen i USA som bakteppe. Det norske finansmarkedet hylte og skrek om "politisk innblanding" og "uprofesjonelt statlig eierskap" som følge av Hydro-saken.Mon det? Utenlandske investorer fortsetter å kjøpe aksjer i statsdominerte selskaper som om ingenting hadde skjedd, og det lite som tyder på at Norge i dag oppfattes som en finansiell bananrepublikk. USA, derimot, kan etterhvert risikere å få seg et dårlig internasjonalt rykte."Syretesten på økonomiske reformer i USA vil være sjefslønninger", skrev den legendariske investoren Warren Buffet i et brev til sine aksjonærer etter Enron-skandalen.Disse reformene virker fortsatt langt unna. Politisk risiko, kalles det på finansspråket.