Økt satsing. ME eller kronisk utmattelsessyndrom er i det siste blitt viet stor offentlig oppmerksomhet. Dette vil forhåpentlig bidra til både kompetanseheving og holdningsendring i helsevesenet. Begge deler er nødvendig for å gi disse pasientene et bedre tilbud.Våre kolleger Harald Nyland og Ola Didrik Saugstad gir et viktig bidrag i sin kronikk 12. november. Vi slutter oss helt til deres krav om økt satsing på denne pasientgruppen. Samtidig går de langt i å avvise betydningen av psykiske forhold ved ME. Dette er kontroversielle standpunkter som fortjener en kommentar.Mange tror at sjelen og kroppen - "psyke og soma" - er to separate størrelser uten forbindelse med hverandre. Denne forestillingen har dype historiske røtter; både 1600-tallsfilosofen Descartes og de gnostiske teologene i antikken forfektet tilsvarende synspunkter. Andre filosofiske retninger har bestridt denne todelingen av mennesket, og har i nyere tid fått solid støtte fra naturvitenskapen.

Psykiske forhold.

Moderne hjerneforskning viser entydig at tanker og følelser er direkte knyttet til funksjonelle endringer i hjernen, noe som i sin tur kan påvirke funksjonen i andre organer - tenk bare på hva som skjer i kroppen ved redsel og sinne! Dette har stor betydning for forståelse av sykdom; man vet for eksempel at dyp sorg gir økt risiko for visse kreftsykdommer, noe som kan skyldes endring av hormoner og immunforsvar. De fleste sykdommer kan derfor forstås og forklares i et biopsykososialt perspektiv - enten det er diabetes, kreft eller ME.Dette perspektivet er spesielt viktig ved ME. En rekke vitenskapelige rapporter indikerer nemlig at forhold vi gjerne kaller "psykiske", som dramatiske livshendelser og bestemte personlighetstrekk, kan disponere for eller utløse denne sykdommen på linje med infeksjonssykdommer og andre belastninger.

Ikke noen motsetning.

Psykiske mekanismer kan også bidra til å vedlikeholde tilstanden. Dette utelukker selvsagt ikke at andre forhold også spiller en viktig rolle, slik Nyland og Saugstad beskriver. Det står heller ikke i noe motsetningsforhold til at mange forskere (oss selv inkludert) har dokumentert biologiske avvik hos denne pasientgruppen. Vårt anliggende er altså ikke å "båssette" CFS/ME som en psykiatrisk lidelse, men å understreke at både kropp og sjel har betydning. Hvorfor er dette viktig? For det første fordi forskningen fremover må bygge på alt vi vet fra før - inkludert kunnskapen om psykiske og psykofysiologiske mekanismer. Man vinner ikke økt forståelse ved å ekskludere bestemte vitenskapelige resultater, men ved å integrere viten fra ulike fagområder til en helhetlig teori.For det andre fordi det faktisk er godt dokumentert at en psykologisk behandlingsmetode - kognitiv adferdsterapi - kan være til stor hjelp for mange pasienter med ME. Nyland og Saugstad påstår at slik behandling, som enkelt sagt dreier seg om å lære mestringsstrategier, ikke har effekt. Dette er galt.

Adferdsterapi nyttig.

Flere vitenskapelige undersøkelser av høy kvalitet viser at kognitiv adferdsterapi er nyttig ved lette til moderate former for ME. Dette innebærer imidlertid ikke at tilstanden oppfattes som en psykiatrisk lidelse - slik behandling er tvert om effektiv ved mange forskjellige kroniske sykdommer, inkludert de som tradisjonelt betegnes "kroppslige".Både forskning og klinisk virksomhet forutsetter altså en tverrfaglig tilnærming som også inkluderer psykiatere og psykologer. Nyland og Saugstad synes å ekskludere denne dimensjonen.Vi mener pasientene fortjener bedre.