En del av problemet. Blir alt bedre bare arkitektene slipper til med sine estetiske løsninger? Høstens småhusdebatt gir signaler om at mentaliteten hos arkitekter også er en del av problemet.Mest iøynefallende er en manglende sans for demokrati. Man aksepterer ikke at demokratisk byplanlegging også kan omfatte minstekrav til utforming av nybygg for å sikre harmoni med helheten. Slike reguleringsbestemmelser omtales som overgrep mot arkitektenes frihet. Arkitekter er bundet av et utall bestemmelser som begrenser friheten - fra terrengtilpasning til energisparing. De aksepterer alle krav, unntatt tilpasning til eldre nabobebyggelse med et helhetlig preg.

Ville stanse laftehus

Men det finnes paradoksale unntak: Etatsdirektør Ellen de Vibe, som er mot krav om tilpasning til byggeskikken i småhusområder, ville for noen år siden stanse det nye laftede konferansesenteret på Soria Moria i Holmenkollen. Hun mente et tradisjonelt laftehus ville bryte med betongarkitekturen i det gamle anlegget, og ønsket tilpasning gjennom mer betong. De folkevalgte var uenige og godkjente nybygget, ikke minst fordi laft var rådende byggeskikk da Holmenkollen først ble utbygd.Forklaringen på en slik selvmotsigelse er at arkitektene ikke først og fremst er opptatt av "spennende kontrast", men av å kunne tegne modernisme overalt. Modernisme er eneste aksepterte stilretning i arkitektlauget. Alle eldre stilarter anses utdødd etter 30-tallets funkis-"revolusjon". Å tegne tradisjonelt i dag er derfor "kopi" av fortiden, selv om nybygget er ulikt alt bygd før. Tradisjonsbaserte hus er kontrarevolusjonære fremstøt som må stanses. All ny tradisjonell arkitektur er dårlig fordi den ikke er av "vår tid". Kun den snart 100 år gamle modernismen er "tidsmessig".Tilpasning til nyklassisisme fra 30-tallet er fryktelig, men nye funkishus innimellom gammel funkis fra det samme 30-tallet er å vise respekt for modernismens historie. Man er styrt av ideologi, ikke sunn fornuft.

Tradisjon er karaoke

Ideologiens makt over arkitektsinnene ble nylig bekreftet av president Jannike Hovland i Norske Arkitekters Landsforbund. Hun uttalte i Aftens småhusdebatt: "Når det politiske toppnivå går inn for kopiering, eller det jeg vil kalle karaokearkitektur, må vi sette oss ned og diskutere."Utsagnet stempler stilmessig tilpasning som mindreverdig, og samtidig sjikanerer hun NAL-medlemmer som tegner tradisjonelle hus. Ganske mange gjør det, men velger ofte å tie i debatten for å unngå utstøtelse fra det gode selskap. Hovland håner også byggherrer som har feil smak, med andre ord NAL-medlemmenes kunder. Er det rart mange går til ferdighusfabrikantene for å unnslippe arkitekters manglende respekt for ønsker om tradisjonell stil? Arkitekter anklager tilpasningstilhengere for "smaksdiktatur". I realiteten er det arkitektene som er besatt av at en stil, modernismen, skal være enerådende. Stilmonopolet betyr en avvisning av modernitetens kjerneverdier; mangfold og toleranse. Modernisme som tro og plikt er ikke særlig moderne. Velforeninger og lokalpolitikere derimot er åpne for ulike stilarter. Men de mener det er en demokratisk rett å fastsette minstekrav for tilpasning til byggeskikken som preger et område. Samfunnet bør kreve en holdningsendring blant arkitekter. De må lære respekt for lokalmiljø og brukere, og frigjøre seg fra barnetro innpodet av arkitektskolene.

Uhørt behandling

Nylig fikk kritikerne støtte fra uventet hold: Professor Jan Michl ved Arkitekthøyskolen i Oslo tar i en artikkel et oppgjør med ensidig tro på modernisme ved arkitektskolene:Professor Michl skriver (mine oversettelser fra engelsk) at arkitektutdanningen etter 1945 har lagt vekt på å "styrke troen på et sant og moralsk visuelt språk for den moderne epoken, og på å hindre tilbakefall". Hensikten er oppnådd - "studentene, til å begynne med alltid åpne for det stilmessige mangfoldet rundt dem, ble gradvis påvirket til kun å respektere en smakskultur".Løsningen er arkitektskoler preget av mangfold: "Pluralisme vil avskaffe det eneste som er feil med den modernistiske estetikken, nemlig dens ambisjoner om apartheid. Dette kan endelig åpne for moderne - i motsetning til modernistiske - designskoler". Michl gir også innblikk i mekanismer for å disiplinere opposisjonen: Studenter som "foretrekker ikke-modernistiske eller førmodernistiske former, har fremdeles samme status som homofile for 50 år siden: Hvis ikke fullstendig ignorert blir de ansett som unormale og sannsynligvis med behov for omskolering".Så lenge slike holdninger preger arkitektskolene, må trolig de som arbeider for lokal og demokratisk styring av steds-utviklingen en stund til leve i krig med deler av arkitektstanden.