12 år.Det var julaften, jeg var 12 år gammel. En glede, nærmest sitring fo´r gjennom kroppen min. Ribba hadde jeg tatt ut av og satt inn i ovnen mange ganger, og potetene hadde akkurat begynt å koke. Det luktet jul i huset vårt. Denne julen ville mamma og jeg være hjemme.Hun skulle bare noen ærend, og ville snart komme tilbake.Jeg visste at hun elsket sangen "O helga natt". Jeg hadde satt kassetten i spilleren. Jeg satte meg ned ved siden av utslagsvasken og tenkte at nå måtte hun da snart komme. Mamma elsket lutefisk og den sangen. For noen dager siden hadde jeg kommet ned sent en kveld. Da satt hun full ved kjøkkenbordet og spiste lutefisk og hørte på sangen hun elsket så høyt.

Lengselen.

Jeg visste at hun var så glad i meg, at hun ikke ville bli full i kveld på selveste julaften. Jeg lukket øynene, og hørte vannet dryppet fra kranen og ned i utslagsvasken. Foran øynene mine dukket det opp en peisgrue, hvor varmen var som lyset fra solen.Å, hvor jeg lengtet etter å ha en slik grue å varme meg på. I det fjerne var det akkurat som jeg kunne høre mamma rope på meg. Etter en stund satte hun seg ved siden av meg. Hun lente hodet inntil skulderen min og sa: "Dette er siste gangen, jeg lover. Du er gutten min, det kjæreste jeg har."Brått skvatt jeg. Idet jeg reiste meg opp, kom mamma inn kjøkkendøren. Klokken var over elleve. Hun sa ikke noe. Det var ikke nødvendig. Jeg så at hun ikke var hjemme i øynene sine.

Tre nisser.

Et av mine vakreste minner fra en jul, var når det ikke var kommet noe juletre i hus innen julaften. Vi fant frem en liten nisselysestake med tre nisser på, og et lys i midten. Vi gikk rundt lysestaken, og jeg glemmer ikke den følelsen. Det var ikke så viktig om det var juletre eller ikke, men det håpet jeg kjente kommer til å følge meg for resten av livet. For meg betyr den lysestaken kjærlighet, håp og tro.I dag har jeg lysestaken fremme hele året, så jeg ikke skal glemme håpet - og troen på at ting kan forandre seg.

Håpet.

Håp er ikke forenlig med moralisering. Som barn opplevde jeg andres øyne som sinte og uvennlige. I dag vil jeg bruke ordet moralisere. Det var så lett å snakke om "hu" som bodde borte i gata, og som ikke tok vare på seg selv, og langt mindre av ungene sine. Da jeg var barn tenkte jeg ofte; hvis de ikke kan si noe godt om mamma, kan de ikke da holde munn.Hver morgen sto jeg opp, fylt av håp, med det enkle som bor i et barn: i dag vil alt være bra igjen, hvis ikke går det nok over i morgen. Det er vondt å være så glad i noen, som svikter så mye.For mamma er det for sent å rette opp nå. Hun døde da jeg var 16 år. Jeg vet at det sitter mange barn og unge rundt omkring i vårt land. Kanskje noen av dem drømmer om en varm grue, muligens ønsker noen seg krumkaker. Andre igjen skulle så inderlig ønske at noen snakket med mor eller far, selv om de drikker for mye.Kanskje du blir den som endrer denne julen for en familie, et barn eller en ungdom.

Godheten.

Det er ikke for sent å dele noe av den godheten som du bærer med deg. En dame sa til meg for noen år siden: "Jeg ante jo at du . . . for å si det rett ut, jeg visste jo at moren din hadde problemer, men . . . jeg . . . vet ikke hvorfor jeg ikke kom bort til huset deres en tur. Jeg var på tur bort til dere flere ganger, forstår du. Jeg var nok redd."Jeg har lyst til å si det samme til deg som leser dette. Akkurat det samme jeg svarte damen: Vær ikke redd for å bli avvist, eller at du bryr deg med noe som du tenker at du ikke har noe med. Har du overskudd til det, gå til den døren der du vet at noen strir.For mange år siden drømte jeg om å sitte foran en varm grue. Den drømmen bærer jeg fortsatt med meg. Med den følger håpet om at ting er mulig, også det som ser håpløst ut.Det er vi enkeltmennesker som kan være med på å forandre. Skammen og håpet ligger ofte veldig nær hverandre hos en familie som sliter. Ofte kan det være vanskelig å se hva som er hva.For min egen del er skammen borte, igjen sitter håpet om at det en dag vil skinne litt lys, fra det vinduet der det var så mørkt.