Lite konstruktiv debatt om ME

I stedet for å bidra konstruktivt til debatten om ME opplever jeg Harald Nyland og Ola Didrik Saugstads kronikk 12. november og Einar Kringlens innlegg 13. desember som sverdslag mellom fagpersoner. Jeg er 31 år. I forrige måned fikk jeg diagnosen ME. Da hadde jeg ikke kunnet arbeide det siste halvannet året. Tidligere har jeg levd et svært aktivt liv og alltid vært psykisk og fysisk frisk. At jeg nå er noe nedstemt, etter å ha måttet gi opp både sosialt nettverk og arbeidslivet, er kanskje ikke spesielt vanskelig å forstå. Med seks års høyere utdanning i bagasjen er ikke uføretrygd akkurat det som står øverst på ønskelisten min til jul.

Vil vite mer.

Etter diagnosen har jeg selvsagt ønsket å lære mer om denne sykdommen som har frarøvet meg livet. Hva kommer den av? Hvorfor ble jeg rammet? Hvordan kan jeg bli bedre/frisk? Det er foreløpig få svar. Det kan jeg akseptere. Men å drukne i en krangel mellom professorer med store egoer, det er verre. Uvitenhet gjør at omverdenen ofte møter meg med undertoner om at jeg selv er skyld i min sykdom og at det er kun min egen vilje det står på for å bli frisk. Jeg tror man bør huske på at det uomtvistelige hovedsymptomet på ME er langvarig energisvikt. En lang rekke andre symptomer kan også oppleves. Men i bunn ligger energisvikt.

Forlat skyttergravene.

Om det skyldes psykiske eller fysiske årsaker at jeg er blitt syk, eller kanskje kan bli frisk, er ikke det mest interessante for meg. Alt jeg ønsker, er å få tilbake livet. Jeg vil gjøre det som behøves for å bli frisk, så langt jeg bare makter. Derfor oppfordrer jeg fagpersoner innen medisin og psykiatri til å forlate skyttergravene. Kom med et åpent sinn, se mulighetene, lytt til den andre. Vurder løsninger og teorier som ikke har vært utprøvd før.Løsningen på ME-gåten ligger i tverrfaglig samarbeid og nytenkning, med den ME-syke i sentrum.