Etter flere reiser i Nord-Irak (Sør-Kurdistan) har jeg et annet inntrykk enn det Krekar vil gi leserne.

Utbredt misnøye.

Det er sant at det er utbredt misnøye i Sør-Kurdistan, men folk der har likevel en frihet som kurdere i nabolandene ikke er i nærheten av. Sør-Kurdistan symboliserer i dag et håp om frihet for kurdere over hele verden.

Brutalt regime.

Krekar skriver at han vil forsvare menneskerettighetene, men de som levde under Ansar al-Islams herredømme i landsbyen Biyara, forteller om et brutalt og autoritært regime. Ikke minst forteller de om religiøs intoleranse. Levningene av to sufi-mystikere ble kastet ut av moskeen. Tilhengere av Kakkai-religionen fikk beskjed om å omvende seg eller dø. Til sammenligning har dagens makthavere anstrengt seg for å verne det religiøse mangfoldet. Religiøse minoriteter søker derfor i dag tilflukt i Nord-Irak.Krekar vil i Sør-Kurdistan bli dømt til døden for organisering av massakrer på sivile så vel som militære. Påtalemyndigheten vil nok også trekke frem de to selvmordsbomberne som 1. februar 2004 tok livet av 104 mennesker, deriblant flere regjeringsmedlemmer og andre fremtredende politiske
ledere.Den tidligere ukjente organisasjonen Ansar al-Sunnah, som tok på seg ansvaret for aksjonen, forkynte at den var utført "til støtte for våre brødre i Ansar al-Islam". Mullah Krekar bringer i sin selvbiografi et ukommentert bilde som viser resultatet av en av disse bombene.

Trussel.

Ved første øyekast kan det virke som en illustrasjon på de overgrep Krekar og hans tilhengere kjemper mot. Når man kjenner til at bildet viser en aksjon til støtte for mullah Krekar, får det andre overtoner. Det kan bent frem synes å være en trussel mot hans motstandere.Mullah Krekars omsorg for mulige norske terrorofre klinger hult i ørene på dem som kjenner til hans virksomhet i hjemlandet.