Tittelen er en fordreining av oljefondets navn, men den er høyst relevant. Om få år vil aktører i mange land sannsynligvis tenke "Statens politikkfond - Utland" når de leser "Statens pensjonsfond - Utland".Hverken Finansdepartementet eller Norges Bank viser i dag frykt for at dette vil skape problemer for fondets avkastning i fremtiden. Halvorsen og Kjær mener tvert i mot at fondet fremstår som et eksempel til etterfølgelse for andre fond av samme type (såkalte Sovereign Wealth Funds eller SWF). De peker på fondets satsing på transparens, etikk og eierstyring. Og de har rett i dag, men det er tre gode grunner til at deres perspektiv vil være feilaktig om noen år. For det første ser vi nå en raskt voksende internasjonal frykt for den rolle SWF kan spille som kanal for politisk motiverte investeringer, særlig fra Russland, Kina og arabiske land.
* Angela Merkel har besluttet å opprette et organ som sikrer at betydelige eierandeler i tyske virksomheter ikke selges til utenlandske eiere med politiske motiver.* I USA har man lenge hatt komiteen CFIUS, som kontrollerer at sensitive selskaper ikke selges ut.* I Frankrike har man definert 11 sensitive sektorer med omfattende begrensninger på utenlandske oppkjøp.* EU-kommisjonen vurderer nå om man skal innføre samordnede regler knyttet til utenlandske oppkjøp gjennom slike fond.* Nylig har vi sett at fond fra Singapore, Abu Dhabi, og Kuwait har overtatt store eierandeler i kriserammede banker, som UBS, Citigroup og Merill Lynch.

Fondene vokser.

Med store kinesiske handelsoverskudd og høye oljepriser vil forvaltningskapitalen til SWFene tidobles over de neste ti årene. Da vil de fremstå som aktører på det globale finansmarkedet med store finansielle muskler. Dette vil gi grobunn for ytterligere proteksjonistiske tiltak overfor alle slike fond, også oljefondet. SWF-enes eiere, inkludert den norske regjeringen, har vektlagt at slike langsiktige fond er med på å stabilisere finansmarkedene, men dette overses fort i en mer opphetet og politisert debatt.

Større poster.

For det andre vil oljefondet på grunn av sin vekst finne det nødvendig å endre sin investeringsstrategi. Det vil ha behov for å gå inn i nye aktivaklasser, som eiendom (allerede vedtatt), infrastuktur og unoterte aksjer. Da blir det også behov for å ta større eierandeler i enkeltselskaper enn dagens grense på 5 prosent. Da blir fondet fort en strategisk eier med større mulighet til å påvirke, selv om dette i utgangspunktet ikke er hensikten fra fondets side. Og dermed får fondet også lettere stempel som mulig politisk instrument. For det tredje har talspersoner, både innenfor og utenfor Regjeringen, nylig ytret et sterkt ønske om å utvide dagens etiske retninglinjer til også å omfatte temaer som miljø, demokrati, skatteparadiser og mer generelle lønns- og arbeidsvilkår i selskapene. Det er sogar blitt foreslått at man skal konsentrere investeringene til klimateknologi og utviklingsland.Så langt har man valgt å benytte negativ seleksjon (trekke seg ut av eller å la være å investere) i forbindelse med etiske vurderinger. Nå går det i retning av å påvirke selskapene fra innsiden som eier, med andre formål enn å maksimere avkastning. Alt dette trekker i retning av at fondet blir mer politisert, noe som ikke vil gå upåaktet hen i investeringslandene.

Økt skepsis.

Den sterke skepsisen mot SWF er bare én side av saken. I like stor grad er det en voksende skepsis mot store statseide selskapers investeringer i andre lands sensitive sektorer som metaller, petroleum, infrastruktur, telekom og finans. Det er ikke bare Gazprom og Dubai Ports World som opererer i disse sektorene. Tiltak som hindrer slike investeringer vil åpenbart også kunne ramme selskaper som Hydro, Yara, Statoil, Statkraft, Telenor og DnB NOR.I fremtiden vil vi i Norge i økende grad leve av kapitalinntekter fra utlandet. Da må vi vise evne til å ikke nøre opp under en gryende proteksjonisme som i utgangspunktet ikke er rettet mot norske utenrikspolitiske interesser. At den norske stat står som eier bak brorparten av våre investeringer i utlandet, gjør at den må trå ekstra varsomt som investor. Endringer i oljefondets investeringsmandater og nye føringer knyttet til de statlige foretakenes virksomhet i utlandet, må vurderes nøye i lys av det mindre investeringsvennlige klima vi nå står overfor.Frykten for sammenblanding av finansielle og politiske motiver i forvaltingen av statlige fond viser hvor komplisert det er å drive utenrikspolitikk gjennom finansmarkedet.