Feil retning. Når alle er enige om at norsk skoleutvikling har slått feil, er det ikke god tone å lete etter de skyldige. Den som gjør det, fremstår lett som selvrettferdig og bedrevitende.Særlig gjelder dette når noen allerede har bekjent sine synder offentlig slik som Arbeiderpartiets Anniken Thulin og SVs Øystein Djupedal. Vi har stilt for lave krav til elevene og lagt for liten vekt på kunnskap, har de sagt.Og nå står hele Skole-Norge samlet og klar for en dugnad der skolen skal løftes. Men selv statsministeren er usikker på retningen. Vi må ha en debatt, sier han. Men uten kunnskap om hvor skolen gikk feil, er det heller ikke mulig å få skuta på rett kjøl. Derfor må debatten også handle om feilgrepene, misforståelsene og de tapte mulighetene. Først må dette sies. Jeg har fulgt norsk skole siden 1970-årene som lærer, lærerutdanner og forsker, og kan ikke huske å ha hørt så mye presist og velinformert om skolen fra norske politikere, lærere og forskere.

Læreren som hovedperson.

Det er nytt at den offentlige debatten er nesten samstemt om å peke på læreren som hovedperson for å utvikle den gode skole. Nå skal læreren bruke tiden til undervisning, læreren skal være en fagperson og læring krever struktur og autoritet. For bare 10-15 år siden ville slike uttalelser skapt strid. Det nye skoleklimaet skaper positiv oppmerksomhet og en atmosfære for forandring. Da er det viktig å holde fast på at norsk skole har både menneskelige og økonomiske ressurser til å makte de tunge og tidkrevende løftene som den nå står foran. Men så er det viktig at fortidens feil ikke gjøres om igjen, og hva var det da som gikk galt? I erkjennelsen av feilgrepene ligger også mulighetene for forbedring.

Reaksjonært instrument.

Siden 1970-årene har skolen vært utsatt for kritikk fra mange hold. Flinke fagfolk som Nils Christie ville helst fjerne skolen i den former vi kjenner den, og fagfolkene med den. Noen hevdet at skolen var et reaksjonært instrument i storkapitalens hender, andre at skolen gjorde vold på elevenes personlige utvikling ved å fokusere for mye på kunnskap. Fagpedagoger fulgte på med å snakke om skolens organisering med fagtimer og eksamen som middelaldersk. I fagpedagogiske miljøer var det nærmest obligatorisk å rakke ned på de beste skolene, for det var de som var minst "progressive".

Kunnskap et fy-ord.

Kunnskap var på 1980- og 90-tallet et fyord ikke bare i fag-
pedagogiske kretser, men også i de store
lærerorganisasjonene. Det er viktig å vite at det historisk går en kløft gjennom norsk lærerstand der allmennlærerne tradisjonelt har vært minst kunnskapsinteressert. Også i dag ser vi at det er i grunnskolen at dårlig begrunnede pedagogiske påfunn slår an. Her mangler en solid faglig forankring.I dag peker alle på læreren som nøkkelpersonen til den gode skolen. Den nye læreren må være en fagperson på sitt område. De som skal drive barn og unge fremover, må være fagfolk som er entusiaster på sine områder. Vi trenger kjemikere, litteraturelskere, religionsvitere, fremmedspråkkyndige, matematikere, fysikere, historikere, idrettsfolk og kunstnere som utøver sine yrker, og som makter å føre barn og unge inn på sine fagområder.

Organisering, ikke fag.

På 1980-tallet begynte omleggingen av offentlig forvaltning i retning av mer makt til ledelsesnivåene, og mindre makt til profesjonene. I løpet av 1990-tallet fjernet sterke statsråder lærerrådene ved skolene, og rektorene ble arbeidsgiverrepresentanter. Ved et utall skoler i landet har ledelsen på kommunalt nivå sammen med skoleledere fokusert på metode og organisering, og ikke på faglighet og kunnskap.Mange av de mest erfarne og faglig kompetente lektorene har følt seg oversett og satt på sidelinjen i den utviklingen. Og dette har fått konsekvenser. I tillegg til de internasjonale undersøkelsene viser også omfattende klasseromsforskning at kunnskapsstandarder og faglighet har måttet vike plass for terapeutisk pedagogikk i skolehverdagen.

Alle har skyld.

I en viss forstand kan det derfor sies at alle - politikere, lærerstand og fagpedagoger - må ta sin del av skylden for norsk skoles bedrøvelige tilstand. Utviklingen i feil retning har skjedd over lang tid, fra 1970-tallet til i dag. Gradvis har lærernes profesjonelle knowhow gått tapt, og dette er det mest alvorlige. Fokus på kunnskap har måttet vike for prat og rot. Undervisningen har mistet struktur og sammenheng, og en aldri hvilende jakt på nye metoder og bedre organisering satte inn. Det vil ta kanskje tiår å bygge opp igjen en kunnskaps- og ferdighetsbase i hele lektor- og lærerprofesjonen.