Kristendommen slår fast det samme. Mann og kvinne skal søke til hverandre. De to skal være "ett kjød". Det er skapelsens mening. Mann og kvinne er forent i familien. Den er - om en vil - en "hellig" enhet. Eller, om vi ser bort fra religionen, "den naturlige grunnenhet" i samfunnet, slik det heter i menneskerettighetene til FN.Og der står vi altså! Det naturlige og ønskelige er seksualitet mellom mann og kvinne, forent i familien. Det skal være samfunnets norm. Ikke alle følger normen. Det er avvik fra den. Både historisk og i vår egen samtid, fins dem som går andre veier. Det er to grunner til det.

1) Individuell legning.

Noen har en annen legning. De tiltrekkes av sitt eget kjønn. Deres kjønnslige betingede kjærlighet og dragning, har personer av samme kjønn som mål. Deres seksualitet er et avvik, kan vi si, fra det som er ønskelig og naturlig. Å kludre til dette, er feil.Ingen fordømmelse av dem det gjelder! Men deres legning kan ikke bli norm. Den sidestilles ikke med det normale, ønskelige, som skal være gjengs i samfunnet.Det fins mange avvik i naturen. Homofil legning hører til blant dem. Det er andre seksuelle legninger. De representerer ikke det normale.Alle har vi særegenheter, tilbøyeligheter, dragninger - men må kunne håndtere dem. For det fins noe allmenngyldig, sant.

2) Kulturell ytring .

Kulturer skifter, og nye ytringsformer kan komme til å dominere for en stund. Det kan oppstå varierte kjærlighetsformer, romantisert og hyllet, uten røtter i den enkeltes legning. Menn har hatt omgang med menn, eller menn har hatt unge gutter, som godkjent samværsform. Det har skjedd i flere samfunn.I Koranen og i Bibelen, omtales et slikt samfunn, der homoseksuell praksis spilte en viktig rolle. Det var samfunnet til Lot. Men den praksisen slo tilbake på samfunnet, som ble ødelagt. Det ligger lærdommer i det.Uansett legning eller kulturell ytring, så er det å gå "med lyst" til eget kjønn, avvist i Koranen. Muslimer vil holde fast ved det.