Dersom EUs datalagringsdirektiv skal gjennomføres i Norge, må myndighetene pålegge teletilbyderne å lagre slike opplysninger i fra 6 til 24 måneder. Direktivet er kritisert av mange, og man får inntrykk av at flere er imot enhver lagringsplikt.

Nye kriminalitetsformer.

Aftenposten har samme dag artikkelen "Lures og loppes på nett" om de nye former for datakriminalitet. Om de kriminelle heter det at de "tar over nettverk, fjernstyrer datamaskinen din, stjeler koder og operativnøkler fra bedriften din og tapper deg og meg for identitet og flere millioner kroner". Skal slike lovbrudd oppklares, er elektroniske spor som datalagringsdirektivet omhandler, helt avgjørende.Ifølge artikkelen kan det ta tid før en bedrift eller privatperson oppdager at man er angrepet. En kort lagringstid kan bety at forbrytelsen ikke lar seg oppklare overhodet. Selv en lagringstid på ett år vil innebære at avgjørende bevis slettes før lovbruddet oppdages.

Stor tillit.

Det bør understrekes at det ikke er tale om lagring hos politiet, men hos teletilbyderne selv. Disse aktørene tillegger vi allerede stor tillit. De har teknisk mulighet til å avlytte i sann tid abonnentenes telefonsamtaler og Internett-trafikk. Men det er ikke grunn til å tro at de misbruker denne muligheten, like lite som det er grunn til å tro at de vil snoke i den langt mindre spennende informasjonen som lagringsdirektivet omhandler.Avdekking av slikt misbruk ville umiddelbart sette selskapet ut av markedet. At direktivet skulle innebære en "overvåking" av borgerne - og, som noen synes å hevde, fra politiets side - er en avsporing av debatten.

Må velge.

Det norske samfunnet er robust og vil sikkert greie seg med en kortest mulig lagringstid. Men da kan man ikke samtidig forvente at politiet skal oppklare forbrytelser på nettet. Her må politikerne velge.At Aftenposten i sin leder betegner et egentlig svært moderat standpunkt i debatten som hysteri, samtidig som man på et annet sted i samme avis redegjør godt for hvilket problem man her står overfor, minner om ordtaket om at "den ene hånden ikke vet hva den andre gjør".