Vennskap som teller

SKOLEDEBATTEN. Det er andre kvaliteter enn utdanning som er avgjørende for å lykkes i det norske samfunnet.

Kunnnskap prioriteres ikke. Etter å ha bodd 20 år i Norge, og mer enn ti år med min kinesiske frue, har det slått meg at den norske skolens problem kanskje ikke hovedsakelig handler om skolen. I Norge premieres ofte gamle vennskapsbånd fremfor kunnskap.Min frue, som har en doktorgrad fra BI og hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, har hatt vanskeligheter med å få fast ansettelse i Norge. Samme sak gjelder flere av hennes bekjente fra Kina som har norsk doktorgrad.

Uformelt nettverk.

I Aftenposten 22. desember skrev Espen Andersen i en kronikk at velutdannede utlendinger generelt sett har problemer med å få seg jobb i Norge. Han beskrev det som en redsel for kunnskap. Men det virker også som at akademisk utdanning veier lett om man ikke samtidig har et finmasket personlig nettverk. En bekjent fra Oslo erfarte at hennes skolekamerater, som aldri var spesielt flinke på skolen, nå sitter i jobber med tre ganger så høy lønn som det hun og høyt betalte akademikere har. De ungdommer som velger å feste sammen med venner i stedet for å studere, har sannsynligvis gjort et klokt valg. Som livsstrategi er omgang med venner mer rasjonelt enn å fokusere på skolegang. Massemediene lærer oss at de som lykkes i Norge, som Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke, ikke var flinke på skolen, og antallet stortingsrepresentanter med doktorgrad er ikke vanskelig å telle.Det er andre kvaliteter enn utdanning som er vesentlige for å lykkes i det norske samfunnet.

Inngangsbillett til jobb.

Å kunne regne og skrive er ingen ulempe, men det er uinteressant så lenge det skjer på bekostning av tett omgang med bekjente, som på et senere stadium av livet kan gi en inngangsbillett til arbeidslivet. En elev som hovedsakelig fokuserer på skole og akademiske studier kommer ikke langt i det norske samfunnet. Forakten for akademisk kunnskap avspeiles i forskerens hverdag. Jeg har i de senere år erfart hvordan situasjonen for forskere med professorstilling, og forskere med doktorgrad, er blitt radikalt forverret. Men selv om lønnen for akademikere på høyeste nivå ikke kan måle seg med journalister, ingeniører og ikke minst ansatte i det private næringsliv, har ikke lønn vært det vesentlige. Forskningens frihet har tradisjonelt sett gitt akademikere en viss personlig frihet og dessuten mulighet til å tilfredsstille sin akademiske nysgjerrighet. Siden 2000 har imidlertid forskningsråd og forskningsinstitutt krevd at forskeren bestreber seg på å finansiere sin egen lønn, og at forskeren viser bidragsgivende myndigheter lojalitet og engasjement.

Uten lokalt nettverk.

Jeg har erfart hvordan forskningsprosjekter, som av forskningsrådets utnevnte eksperter har blitt vurdert til å være av høy eller meget høy internasjonal klasse, ikke er blitt finansiert. Jeg har erfart hvordan Norges kanskje mest velrenommerte forsker innen internasjonale relasjoner ikke fikk finansiering på flere år. Han var nemlig ikke forankret i det lokale akademiske nettverket. Finansieringssituasjonen har gjort at internasjonalt anerkjente forskere på høyeste nivå, som har vært stolte over sin internasjonale rolle, er blitt forvandlet til servile hunder som kryper for forskningsadministratorer med mye lavere akademisk grad.

Kompetanse = jåleri.

I Norge er forankringen i det uformelle nettverket av største betydning, hvor gamle bekjente kan åpne en dør når det er nødvendig. Det er ikke hardt akademisk arbeid som gir uttelling. Dersom man streber etter en yrkesvei som gir god økonomi, god helse og frihet, er valget av akademiske studier med mulighet for høyere akademisk eksamen ikke å anbefale.Muligens er det slik at man i Norge tror at "sunt bondevett" i bunn og grunn er det viktigste, og at akademisk kompetanse innenfor samfunnsvitenskap og humaniora mest er å betrakte som jåleri.

Venner fremfor studier.

Jeg tror ikke at skolens problem fremst handler om lærerne. Den lærer min datter har i skolen er for øvrig mye bedre enn de lærere jeg selv hadde som barn. Svaret på hvorfor norske elever ikke finner det verdt å prioritere skole og utdanning, finner man nok ikke i skolen. Eleven foretrekker tett omgang med venner fremfor å satse på selve studiene. Under nåværende forhold er dette tilsynelatende et rasjonelt valg.Norges svake resultat i PISA-undersøkelsen handler i bunn og grunn ikke om den norske skolen, men om det norske samfunnet.

Les også:

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra Debatt

Mest lest meninger

Åpent brev til svensk venstreside

Dere skylder oss nordmenn en viss ydmykhet i spørsmål om nasjonalisme og nazisme, skriver Mímir Kristjánsson.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer

: