Produksjon av studiepoeng er i dag svært viktig for økonomien til universiteter og høyskoler, noe som blant annet betyr at det å gi studenter strykkarakterer resulterer i reduserte statlige bevilgninger. Mange mener at dette kan bidra til at noen i systemet fristes til å senke fagkravene. OECD har advart mot denne fristelsen (OECD Education Policy Analysis, 2003), og vårt eget Stjernø-utvalg er inne på det samme.

Skikkethet.

Finansieringsordningen gir ekstra utfordringer for de 24 profesjonsutdanningene som er pålagt å skikkethetsvurdere sine studenter. Skikkethetsvurdering er ifølge gjeldende forskrift ". . .en helhetsvurdering av studentens faglige og personlige forutsetninger for å kunne fungere som lærer eller som helse- eller sosialpersonell. En student som utgjør en mulig fare for barnehagebarns og elevers eller pasienters, klienters og brukeres liv, fysiske og psykiske helse, rettigheter og sikkerhet, er ikke skikket for yrket" (§§2). Ordningen har vært lovfestet i lærerutdanningene siden 1973. På 90-tallet ble ordningen gjenstand for politisk diskusjon. Departementet ville fjerne lovparagrafen om skikkethet, men et enstemmig storting vedtok både i 1997 og 1998 å opprettholde ordningen og påla departementet å utarbeide nevnte forskrift. Forskriften ble justert i 2006, da skikkethetsvurderingen ble utvidet til også å omfatte helse- og sosialarbeiderutdanningene. Dette innebærer at en betydelig andel av dagens studenter i høyere utdanning omfattes av det som forskriften kaller løpende skikkethetsvurdering. Faglærere og praksisveiledere har ansvaret for å melde tvil om en students skikkethet for yrket, og også medstudenter har anledning til å gjøre dette. Institusjonene er pålagt å ha et system som kan behandle slike tvilsmeldinger. Dette behandles blant annet gjennom utvidet veiledning og oppfølging som i noen tilfeller ender med at studenten selv velger å avbryte utdanningen. Dette er det vanligste resultatet, og er i tråd med departementets anbefaling. Men: konsekvensene av slike frafall er færre studiepoeng og reduserte budsjetter. Riset bak speilet er det som kalles særskilt skikkethetsvurdering. Det innebærer at det kan reises en formell skikkethetssak overfor studenter som nekter å slutte i utdanningen. I slike saker har studenten rett til fri advokathjelp, og det er institusjonsstyret selv som avgjør om studenten skal utestenges fra studiet.

Ulik beredskap.

Erfaring viser at institusjonene har svært varierende beredskap for å takle denne type saker. En kartlegging i 2004 dokumenterte for eksempel at det var flere av de 23 lærerutdanningene som ikke hadde registrert en eneste tvilsmelding i løpet av den femårsperioden skikkethetsforskriften hadde fungert. De tre mest aktive institusjonene sto samtidig for over halvparten av tvilsmeldingene. Lite tyder på at dette er endret i dag, tvert imot kommer det flere signaler om at de nye utdanningene strever med å få ordningen på plass.Det er derfor all grunn til å frykte at det fortsatt uteksamineres lærere, sykepleiere og sosialarbeidere som egentlig ikke er skikket for den fremtidige yrkesfunksjonen. Konsekvensene er det barn, elever, pasienter og klienter som må ta. Finansieringssystemet bidrar dermed til å opprettholde en helt urimelig praksis. De utdanningsinstitusjoner som tar sitt samfunnsmandat på alvor, straffes økonomisk, mens institusjoner som sender problemene videre til brukere og arbeidsgivere, honoreres. En løsning på problemet vil være å plassere de utdanninger som omfattes av skikkethetsvurdering til en annen kategori i finansieringssystemet; gi litt mer penger. En slik endring vil markere at denne vurderingsformen anses som viktig for samfunnet, samtidig som en vil ha et bedre utgangspunkt for å kunne sanksjonere overfor utdanningsinstitusjoner som ikke tar oppdraget på alvor.