HADDE DET VÆRT et annet av de rike demokratier i Vesten, ville det antagelig ha vært riktig å si at landet rystes av en politisk krise, men Italia rystes ikke. Også her er krisen et faktum, en parlamentarisk realitet. Den dekkes også flittig av massemediene: Presidenten har oppløst nasjonalforsamlingen, den avgåtte regjering tar hånd om statens forretninger før nyvalget 13. og 14. april, et utall politiske partier posisjonerer seg på nytt, bare to år etter forrige valgkamp. Men allikevel virker alt som før.

Fornøyd.

Det virker til og med bedre, sier en italiensk venn av meg i turistnæringen, og ler. Slik er tonen hos de fleste jeg møter. Min barvert sier at alt går bra, han er fornøyd så lenge han kan drive sin bar. Her har vi litt av det italienske paradoks: Man har forlengst lært å leve med politiske kriser på nasjonalt nivå. Slike unntakstilstander har vært nokså normale siden republikkens konstitusjon trådte i kraft for nøyaktig 60 år siden. Men det styrker ikke velgernes tillit til rikspolitikerne at landet lever så pass godt uten styringsdyktige nasjonale organer.

Når det er slik, skyldes det at nasjonalstaten står svakere i Italia enn i andre vesteuropeiske land, historisk sett, og at den fortsatt står svakere enn de regionale og kommunale strukturer i Italia. De 20 fylkesregionene landet er inndelt i, og som nesten tilsvarer de fyrstedømmer halvøya besto av i flere århundrer frem til samlingen i 1861, har betydelige politiske fullmakter hver for seg. Italienerne har fremdeles sterke identitetsbånd knyttet til byen og regionen de kommer fra, de kaller gjerne hjemfylket «mitt land». Bykulturen har dessuten alltid vært den kraftigste bærer av tradisjon og kultur.

Mønsterbruk.

Alt dette har gjort det mulig – bare mer og mer de senere år – for byer som Roma og Milano, Verona og Bologna å bli mønsterbruk, velstyrte provinser i økonomisk vekst, hvor befolkningen synes mer fornøyd enn tidligere med byutviklingen, trafikkforholdene, lokalmiljøet. Dermed oppstår en forsterket kontrast mellom det velfungerende regionale nivå og det høyst ustyrlige nasjonale som heller ikke øker respekten for rikspolitikken.

Forsøkene på å sondere seg frem til en ny regjering i januar strandet fordi ingen av partigrupperingene i parlamentet klarte å samle et flertall bak seg, og særlig ikke i spørsmålet om å vedta en valgreform før nyvalget. Nå blir det nyvalg før valgreformen. Altså enda en utsettelse av det prekære behov for å rydde opp i partifloraen, redusere mandatene, skjerpe de såkalte sperregrenser. Hvilket folk flest knapt nok fatter, og helst gir blaffen i, fordi de er lei av parlamentarikere og andre partipolitikere som aldri kommer i mål med noen forbedring av systemet.

Nettopp derfor ordner man seg på de nivåer hvor det nytter. Det er derfor det går så bra. Evnen til å fikse tingene oss imellom, direkte med leverandøren, like overfor naboforretningen, regionalt og lokalt, fra bystyret ned til tomannsforhold på gateplan, kan sies å unndra seg statlig kontroll, men er også den avgjørende grunnen til at Italia ikke klapper sammen nasjonalt. Selv når det ikke er rikspolitisk krise, er det delene som bestemmer helheten, ikke helheten som bestemmer delene. Også derfor er italienerne så stolte av alt de kan by på, til tross for nasjonale pinligheter.

Typisk.

Det statsdominerte flyselskapet Alitalia har vært i dyp økonomisk krise i flere år. Det er typisk. Men turistnæringen blomstrer som aldri før, også typisk, fordi den for en stor del er regionalt administrert. Sånn er det hele veien: Staten har satset på og rost seg av at italienske produkter stadig når ut på de utenlandske markeder. Men produktene er regionale, særlig skinken, osten, vinen, og støtten kommer fra EU like mye som fra den italienske stat. Gjennom regional bevisstgjøring har landbruksprodukter fra Italia latt seg perfeksjonere og merkevarebygge i mirakuløs grad de seneste par-tre tiår. Italia kan være stolt, men de er enda stoltere av sin skinke i Parma, av sin balsamico i Modena, av sin rødvin i Puglia, relativt små samfunn som er i verdenstoppen på spisekartet, og hvor produksjonen går sin gang også mens nasjonalforsamlingen er oppløst.

Noen av verdens beste fotballspillere opptrer på italienske lag. Men også italiensk fotball er den mest regionalt betingede idrett i landet. Resten avhenger av et internasjonalt spillermarked. Om et par dager spiller Roma mot Real Madrid på sin olympiske hjemmebane her i byen. For supportere verden over en stor begivenhet, men ikke først og fremst en italiensk, snarere en lokal romersk og selvfølgelig en internasjonal.

Verdenseie.

På mange måter avspeiles i en «italiensk tilstand» ikke bare nasjonalstatens svekkelse, ønsket eller ikke ønsket, men også det utviklingstrekk i vår tidsalder at tilknytningen til et lokalt nivå blir sterkere sammen med tilknytningen til et globalt. Midt mellom de to mister det nasjonale nivå stadig mer av sin betydning.

Hit til Italia kommer millioner på millioner for å beundre noen av de viktigste kulturmonumenter og kunstskatter verden eier. Ja, de er et verdenseie. Samtidig er de lokalt forankret i de ulike byer og fyrstedømmer hvor de ble skapt.

I vinter har søppelbergene vokst og vokst i Napoli, en kommunal skandale i en byprovins som i årevis har vært et eksempel på det fullkomne vanstyre. Heller ikke her spiller regjeringen noen stor rolle, enten den sitter eller går. Men nå truer EU med å ilegge Italia bøter. Det er som kjent Italia som er medlem av EU, ikke Napoli. Spørsmålet er bare om Napoli er medlem av Italia.