Billighetserstatning. I høst og i vinter har mediene trukket frem flere historier om statens rettferdsvederlag (også kjent som billighetserstatningsordningen) som viser urovekkende tegn på at ordningen ikke effektueres etter hensikten.Hvordan kan det ha seg at tusenvis av søkere må stå i ydmykende kø i årevis for å bli tilkjent statlig erstatning for overgrep?

Da boblen sprakk.

Det er nå mange år siden en overmoden boble sprakk i Bergen, og de første granskingene av barnehjemmene ble iverksatt der. Det ble fort åpenbart at hele landet hadde en betent historie å gjøre opp. Barne- og familiedepartementet oppnevnte et utvalg med professor Edvard Befring i spissen, for å kartlegge omfanget av overgrep i institusjonene i tiden etter krigen. Befring-rapporten la grunnlaget for Stortingets vedtak i juni 2005 om å opprette en særskilt rettferdsvederlagsordning til tidligere barnehjemsbarn og spesialskoleelever som hadde vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt. Det fremgikk eksplisitt av vedtaket og forarbeidene at søkernes egne beretninger skulle tillegges betydelig vekt og at dokumentasjonskravet skulle reduseres.

Bare fire saker.

Pr. 1. november 2007 var det kommet inn totalt rundt 1800 søknader. På samme tidspunkt - bortimot to og et halvt år etter stortingsvedtaket - var 130 saker avgjort. Det er et snitt på vel fire saker i måneden! Til sammenligning er det grunn til å nevne at Oslo kommune fikk på plass en god erstatningsordning høsten 2006. Pr. 13. november 2007 hadde de mottatt 777 søknader og avgjort 541 av dem (se Aften 21. november 2007), og folk roser måten de blir tatt imot på. Andre fylker og kommuner har fått på plass tilsvarende ordninger, og flere er i gang.Samtidig er det kommet frem opplysninger som tyder på at sakene som gjelder erstatninger fra staten, går i sneglefart fra den ene kontrollerende utredningsinstans til den neste. Kritikken har vært kraftig over lengre tid. Systemet har svart med å klage på kapasitet og ressurser.

Mistenkeliggjøring og mistro.

Men det er grenser for hvor mye av sendrektigheten som kan forklares som et ressursproblem. Et gjennomgående trekk ved de historiene som er kommet frem, er at søkerne opplever mistenkeliggjøring og mistro, de føler seg ytterligere ydmyket og tråkket på før sakene deres kommer så langt som til sluttbehandling i utvalgene.Dette viser at saksbehandlingsapparatet fungerer stikk i strid med Stortingets intensjon. Hvordan kan dette henge sammen?Det er sikkert flere årsaker. Men det kan være grunn til å peke på at den gamle Billighetserstatningsordningen har en lang tradisjon med å saumfare søknader fra mennesker som ikke har stått øverst på rangstigen. Folk som på grunn av overgrep fra det offentlige er blitt slått ut, skadet, utstøtt, og neppe har vært i stand til å ivareta sine interesser på en byråkratisk perfekt måte, og ikke kan dokumentere hver minste ting.

Granskingsnisse på lasset.

Staten har gjennom noen århundrer opparbeidet seg en solid kompetanse på å skille verdig fra uverdig trengende og sikre seg mot at noen får tusket til seg midler de ikke burde fått. Derfor må enhver søknad gjennom en nitid gransking, som dessuten bremses ytterligere ved at store mengder lokalt arkivmateriale er makulert.Denne omhyggelige granskingsnissen synes å ha blitt med på lasset. Professor Edvard Befring sa i høst dette om situasjonen:"Dette er både trist og heilt vanvittig. Det verkar som om byråkratiet ikkje har tatt til etterretning det både utvalet og Stortinget sa om å redusera krava til dokumentasjon. (. . . )Det politiske systemet må koplast inn på nytt. Byråkratiet har ikkje greid å gjera dei justeringane som var ein føresetnad." (Klassekampen 10. november 2007)

Har unnlatt å instruere.

Den ene statsråden etter den andre har unnlatt å instruere sitt embetsverk om hva Stortinget ønsket. Treneringen av sakene har aldri vært primært et kapasitetsspørsmål, men et politisk problem.Søkere som er blitt avvist, må ha rett til ny vurdering av sine saker, ettersom man midt i en lang prosess med behandling av tusenvis av søknader, endrer beviskravene.Stortingskomiteen bør nå be statsråden komme til Stortinget og forklare seg.