Mohammad Usman Rana skriver mye fornuftig i sin prisbelønte kronikk, "Den sekulære ekstremismen", i Aftenposten i går. I et demokrati må en også være vaktsom mot sekulær ensretting, i den grad den finnes eller er i ferd med å utvikles.Likevel kan det innvendes mot Ranas beskrivelser at det norske samfunnet i vel så høy grad er preget av religiøs ensretting. Rana synes å mangle empati med - eller informasjon om - mennesker i Norge som ikke har en religiøs tro.

Staten bør bli sekulær.

Et utslag av sekularisme som bør fjernes, er at Den norske kirkes øverste ledelse utnevnes av politikere. En avslutning av denne uverdige praksisen gjøres best ved at staten blir sekulær og overlater valg av åndelig ledelse til medlemsdemokratiet i dette trossamfunnet.For øvrig er det følgende neppe eksempler på at sekularismen har nådd Norge: I Norge har vi en statsreligion og en lovgivning som gir forrang til kristne mennesker ved regjeringsdannelser.Mennesker som ikke har en religiøs tro, må forholde seg til prester og kristne trossamfunn når de skal begrave sine kjære, siden forvaltningen av gravferd er overlatt de religiøse i de fleste kommuner. At gravlunder for alle kalles kirkegårder, vitner i liten grad om sekularisme.

Ukritisk om Jesus.

I de fleste norske fellesskoler må foreldre som selv er sterkt kritiske til religiøs lydighetsetikk, finne seg i at pedagoger ukritisk bruker lederen Jesus som eksempel på hvem barna deres bør følge - legitimert av religiøse formålsparagrafer. Det tyder heller ikke på sekularisme når et barn automatisk blir oppført som tilhørende det statlige trossamfunnet dersom en av foreldrene er medlem der. I et land som skal være preget av sekulær ekstremisme, er det altså mulig for en prest å bli statsminister - utgått fra et religionssjåvinistisk parti.

Påtrengende religiøst nærvær.

Religiøst nærvær som ofte kan føles påtrengende av ikke-religiøse personer, finner man i situasjoner der man trenger omsorg og pleie. Denne viktige samfunnsoppgaven er overlatt en rekke kristne institusjoner, men skal like fullt være et tilbud for alle.Det noen innbyggere i Norge betrakter som fantasi og overtro, ser andre på som svært viktig og enormt betydningsfullt i deres liv. Da sier det seg selv at staten må avholde seg fra å ta stilling i slike sensitive spørsmål. En stat med et eget trossamfunn gjør ikke det.Derfor bør den norske staten bli sekulær så snart som mulig.