Dristigst og farligst

Kronikken til Mohammad Usman Rana i Aftenposten 25. februar vant førsteprisen i en konkurranse, som må ha vært en konkurranse i list og dristighet. Jeg kan ikke huske å ha lest en listigere og farligere kronikk. Listen består i at forfatteren forsvarer enhvers rett til å forbli i sin religiøse tro. Hans apologi for biskop Kvarme går alle rettroende kristne til hjertet. Listen forsterkes når han stempler vantroen i landet som ekstremisme. Alle gudshengivne puster lettet ut.Faren sniker seg inn når ikke bare troen forsvares, men utøvelsen av troen i samfunnet, dvs. enhvers rett til den kultus som troens autoriteter bestemmer. Om det nå for eksempel kom et dekret fra paven om at heksebrenningen skulle gjenopptas, måtte kronikkforfatteren rimeligvis forsvare det. Man spør seg om ikke hensikten er å forsvare religionsutøvelse som tillater steining og kroppslig lemlestelse.Vestlige demokratiske stater bærer på en ukrenkelig arv fra opplysningstiden: At enhver trosutøvelse, enhver kultus, må etisk overprøves. Heksebrenning og steining består ikke denne prøven og må derfor avvises som straffemåter. Det går her et skille mellom humanister, som godkjenner den etiske prøven, og fundamentalister, som krever full rett til enhver form for religionsutøvelse.Det er grunn til å gratulere Mohammad Usman Rana: Han har vunnet en seier som er hevet over enhver tilbakekallelse.