Garanti for mangfold

Ingen jakt. Rana hører til en gruppe troende som oppfatter ethvert forsøk på å humanisere religion som ateistenes intense jakt på Guds hode. Slik er det ikke. Arbeid for å modernisere religion og styrke den livssynsmessige friheten og mangfoldet, innebærer med andre ord ikke nødvendigvis et ønske om å avskaffe eller svekke troen på Gud. Spørsmålet er snarere hvordan borgernes religionsfrihet og andre rettigheter best kan ivaretas i et flerreligiøst og demokratisk samfunn.Forholdet mellom sekularismen og pluralismen, og religionens plass i det offentlige rom er et tilbakevendende tema i samfunnsdebatten. Noe av forklaringen ligger i det problemfylte møtet mellom et sekularisert Europa og en innvandrerreligion som fortsatt kan sies å være bærer av førmoderne elementer.

Styrer alle valg.

I sin kronikk "Den sekulære ekstremismen" mandag viser Rana at vi har å gjøre med et syn hvor religion er en sentral premissleverandør i samfunnet. For islam er, ifølge Rana, "en komplett livsstil for muslimer". Med andre ord styrer religionen politiske valg, mellommenneskelige relasjoner og den enkeltes adferdsmønster til den minste detalj.Religionen ansees å utgjøre en hellig overbygning som forkynner den ultimate sannheten eller konstitusjonen for menneskeheten. Det er denne tilnærmingen til religion, som et altomsluttende moralsk, juridisk og politisk system som får Rana og likesinnede til å føle seg utilpass, til og med undertrykt, i et samfunn hvor det forventes av dem å "nedtone sin religiøsitet i offentligheten og modernisere og overse troens grunnsetninger". Motstand mot modernitet og opplysningens vinninger innenfor vitenskap og samfunnsliv, er ikke et særskilt islamsk fenomen. Reaksjonære kristne kretser står fremdeles for en fundamentalistisk tolkning av Bibelen og tviholder på et foreldet verdensbilde. Historisk har også islams storebror, den europeiske jødedommen, representert den samme utfordringen for det sekulære samfunn.Men 1700-tallets friske strømninger resulterte i et intellektuelt gjennombrudd og forvandlet jødedommen til en moderne trosretning.

Lukkede religiøse enklaver.

Revitaliseringen av radikale religiøse bevegelser har nå brakt nye utfordringer på banen. Hvordan skal det åpne liberale Norge takle disse? Står valget virkelig mellom et ateistisk diktatur hvor man slår ned på alle religiøse uttrykk i det offentlige rom, og et samfunn som er splittet i lukkede religiøse enklaver? For å besvare dette spørsmålet er det nødvendig å rette på en utbredt misforståelse om at det finnes et grunnleggende motsetningsforhold mellom sekularismen og religiøs pluralisme. Et slikt syn er basert på feiltolkning av begge begrepene.

Løsere bånd.

Sekularismen som en filosofisk-politisk retning har svekket den dogmatiske religionen, løsnet båndene mellom stat og kirke og avskaffet autoritære sosiale og politiske strukturer. Denne rasjonaliseringen av religion og livssyn har ført til en rekke positive endringer på individs- og samfunnsplan, hvor livssynsmessig frihet og mobilitet ble sikret.Slik har sekularismen styrket, snarere enn svekket, religionsfriheten og etablert toleranse for religiøse minoriteter. Demokratiske sekulære samfunn har faktisk vist usedvanlig romslighet for religiøs utfoldelse av mangfoldige slag og for en reell livssynspluralisme. "En ekstrem og fanatisk ensretting" er derimot det som kjennetegner samfunnsmodellen som Rana tydeligvis forfekter. Det er i samfunn og miljøer hvor den "prinsippfaste og lite moteriktige teologien" dominerer, at brudd på religionsfriheten og andre menneskerettigheter er både grove og omfattende.

Forståelsen justeres.

Mohammad Usman Ranas observasjon om at trangsynte fundamentalister møtes med skepsis i Norge i dag, er riktig. Og takk og pris for det! Nøkkelen til en løsning på den høye spenningen mellom det demokratiske systemet og totaliserende religiøse tankesett, ligger i hendene på de moderate.Det er ikke samfunnets sekulære verdigrunnlag som skal justeres, men forståelsen av religion og dens plass i et pluralistisk moderne samfunn.Det er avslørende når Rana ekskluderer og utdefinerer de fleste fra det viktige reformarbeidet, og slik forsvarer sentraliseringen av makten hos den religiøse eliten. Dette illustrerer hvilken autoritær grunnforståelse og -holdning han har.I lys av dette virker Ranas forsvar for frihet, og påståtte omsorg for demokratiske og liberale verdier som ifølge ham er truet av en aggressiv og enøyd sekulær "motebevegelse", lite troverdig.